Jeg satt i flyet til Beijing og kjente på følelsene mine. Hva
slags reaksjon ville jeg få? Hvor kaotiske og sterke ville
reaksjonene mine bli? Jeg satt faktisk og var redd for mine
egne følelser.
Nå skulle jeg få gjenoppleve den tapte barndommen. Tore
«på sporet» Strømøy i NRK hadde tatt kontakt med meg.
Han lurte på om barndomsopplevelsene mine kunne bli til
et tv-program. Flere hadde sendt ham brev og tatt kontakt
via telefon. Alle henvendelsene handlet om det samme. En
kvinne var født i Kina og hadde mistet faren sin der. Moren
og barnet var havnet i japansk konsentrasjonsleir. I flere år
visste de ikke om de ville få se Norge igjen. Heldigvis kom
de fra det med livet i behold, og i januar 1946 satte den lille
piken for første gang foten på norsk jord, fem og et halvt år
gammel.
Tore skrev: «Nok en gang satt jeg med en historie så utrolig at jeg hadde vondt for å fatte at den kunne være sann.
Jeg burde sikkert ha visst mye om nordmenn i japanske
konsentrasjonsleirer. Men for meg var alt dette nytt. Jeg
var sjokkert over AnWeis historie og mente at vi absolutt
burde fortelle det norske folk om denne delen av vår nære
historie. Det kunne jo være flere enn meg som hadde gått
glipp av dette.»
Nå var jeg, AnWei, på vei til å gjenoppleve min tapte
barndom.
Jeg har mye å fortelle fra den turen. Men la oss like godt
begynne med begynnelsen.
