Da jeg var tenåring og som jenter flest svært romantisk,
fortalte mor meg hvordan hun og far ble kjent. Mor Inger
var 21 år gammel da hun hadde begynt på bibelskolekurs
i Oslo. Hun var kommet litt etter at kurset hadde begynt,
derfor havnet hun helt bak i klassen. Så en dag like etter
hun var kommet, kjente hun at det ble puttet en håndfull
snø ned i nakken hennes. Den som hadde utført denne
skøyerstreken, var selvfølgelig Gerhard.
Dette var så vidt jeg vet «det første møtets sødme».
Hva var det vi sa som barn når guttene kastet snøballer?
«Kjærlighet begynner
med kast og ender med
bleievask.»
Hvem var mor? Hun
het Inger Wilhelmine
Jørgensen og ble født i
Drammen 27. august
1911. Hennes far, altså
min morfar, var ansatt i
Tante Aase (til venstre)
og mor Inger sammen
med besteforeldrene mine,
Frieda og Carl Gustav
Jørgensen.
tollvesenet. Dermed ble det mye flytting ettersom han steg i
gradene. De var bosatt i Tønsberg, som var morfars fødeby.
Senere var de innom Risør, Arendal og til slutt Grimstad.
Her slo de seg ned og ble boende til de døde.
På den tiden da mor var ung, var det ikke så vanlig at
unge piker fikk ta en utdannelse. Derimot var det viktig
å kunne stelle hus og hjem. Derfor dro Inger til Oslo for å
lære slike ting. Hun gikk på Norsk kvinnesaksforenings
fagskole i husstell. Etter endt husmorskole begynte hun
på Indremisjonsselskapets bibelskole i Oslo. Vi skriver nå
1932. Det var her hun traff sin kjære Gerhard Riginius
Danielsen. To hjerter kom til å banke i takt like etter at de
møttes på bibelskolen.
Far Gerhard ble født i Stavanger, men mistet tidlig sin
far. Han døde i spanskesyken bare 27 år gammel. Moren
giftet seg på nytt og flyttet til Haugesund. Her ble Gerhard
en elsket storebror i en stor søskenflokk.
Far fikk allerede som ung kallet til å bli misjonær. Han
hadde kommet med i en vekkelse på Karmøy. Deretter forsøkte han å komme inn på Misjonsskolen i Stavanger. Men
der tok de ikke opp elever hvert år, så han måtte vente. Det
hadde han ikke tid til, så han fant ut at han kunne ta et
par kurs ved bibelskolen i Oslo, og så ville han reise ut.
Dermed begynte planleggingen av en fremtid sammen.
Mor utdannet seg til sykepleier ved Ullevål sykehus i årene
1933-1936, og far tok sanitetsutdannelse ved militærsyke-huset i Oslo. Det var Albert Lundes forsamling i Oslo som
var villig til å sende ut de to unge, gjennom Den norske
Kinamisjon. Ute ville de bli regnet som utsendinger for
Hudson Taylors gamle organisasjon China Inland Mission
(CIM). Senere meldte de overgang som misjonærer for en
norsk kirke i Amerika.
A lære engelsk hører med for vordende misjonærer. Derfor reiste Inger og Gerhard til England for språkstudier.
Nå skulle man tro at de var klare for å reise til misjonsmarken sammen. Men så enkelt var det ikke. Reglene
var slik at mannen måtte reise ut først for å studere det
kinesiske språket. For at han skulle få ro til dette, kunne
ikke forloveden komme ut før et år senere.
Det ble sikkert et vanskelig år for de to unge. Kanskje
særlig tungt var det for henne som hadde sin forlovede i et
land herjet av borgerkrig og dermed vanskelig postgang.
Da det obligatoriske året var omme, var det endelig
mors tur til å reise ut. Hun dro med skipet Scharnhorst
fra Hamburg.
Om bord var det flere kjente, blant andre misjonær Peter
Torjesen med kona Valborg og familie, som hadde vært i
Norge på ferie. Torjesen, som opprinnelig var fra Kristiansand, hadde påtatt seg å passe på mor og få henne trygt dit
hun skulle. Jeg vet han tok oppgaven alvorlig, og de ankom
til Kikunshan i god behold.
Vi er nå kommet til april—mai 1938. På denne tiden er far
langt nord i Kina. Jeg lar misjonær Georg Rinvold fortelle
slik han har gjort i sin bok «Misjonær i krigens Kina».
«— Misjonær Danielsen, redd livet mitt! Redd meg!
Nødropet kom fra et av medlemmene i menigheten i en
lang kolonne av kinesiske fanger. De ble drevet gjennom
landsbyen av en japansk offiser med hevet revolver.
Misjonær Gerhard Danielsen fra Haugesund sto utenfor
kapellet sammen med en del kristne kinesiske venner og
så på det som foregikk. En del av de japanske militære
styrkene som igjen hadde okkupert byen, var i ferd med å
forflytte soldater nordover langs Den gule flod. En arbeidskolonne av kinesiske fanger kom forbi. De var tvunget til
å bære japanernes ammunisjon og utstyr. De regnet nok
ikke med å komme levende fra det. Derfor ropte han av sine
lungers fulle kraft, den kristne kineseren midt i flokken av
fanger: — Redd livet mitt, misjonær Danielsen, redd meg!
Danielsen reagerte spontant. Han løp nedover trappen,
han enset ikke offiseren med den hevede revolveren, han
bare tok fatt i den kristne fangen og rev ham ut av rekkene.
Samtidig fortalte han den japanske offiseren hva han syntes
om japanernes herjinger.
Offiseren foretok seg ingenting. Han var så overrasket
at han glemte å bruke skytevåpenet, og kolonnen bare
fortsatte videre gjennom byen.»
Georg Rinvold forteller at min far Gerhard Danielsen var
en helt fersk misjonærkollega på den tiden. Den unge Gerhard var kommet til misjonsstasjonen for å lære kinesisk
før han gikk inn i arbeidet som misjonær for fullt. Straks
han kom, viste han seg som en uvanlig modig person, og
etter noen dager hos Rinvold-familien ble han plassert på
misjonsstasjonen i Fuku, på den andre siden av Den gule
flod. Hensikten var at han ikke skulle falle for fristelsen til
å snakke noe annet enn kinesisk.
Mens han var der, fortsatte japanerne å ta kinesere til
fange og tvinge dem til å bære utstyr langs Den gule flod.
Det regnet mye disse dagene, og de stupbratte kløvveiene
var så sleipe at trekkdyrene ikke klarte å komme seg opp.
Derfor ble de kinesiske fangene tvunget til å ta av seg
klærne og legge dem i gjørmen slik at dyrene kunne gå på
dem og slippe å gli.
Gerhard hadde det ikke lett, for han lengtet etter sin
kjære Inger. Han var redd for at krigssituasjonen kunne bli
slik at de havnet på hver sin side av fronten, eller at Inger
kunne komme i japansk fangenskap.
Derfor ville han gjerne
reise sørover på den andre
siden av Den gule flod og
nå fram til Inger den
veien. Men Rinvold rådet
ham fra å gjøre dette. I
tilfelle måtte han først få
tillatelse fra styret. Gerhard var imidlertid så engstelig for
hvordan det gikk med Inger, at han reiste likevel.
Så giftet de seg og kom tilbake som ektefolk. Dette skjedde i mai juni 1938. Far skrev dagbok fra denne tiden, og
det er interessant å lese skildringene hans av «Strabadser
man må gjennomgå for å bli gift!»
Litt humoristisk skriver han følgende i et Forord:
«Det er jo så at 'bøker er den beste julegave', og da vi ikke
kan sende dere noe annet fra ødemarken her, mente vi litt
lesestoff ikke ville være å forakte. Dette er første utgave
av boken som antakelig ikke vil komme ut i flere opplag og
derfor vil bli et meget verdifullt dokument for etterslekten!
En del av innholdet vil antakelig være kjent for flere av
leserne. Men det er umulig å få en fullstendig fremstilling
uten å gjenta dette.»
Han unnskylder seg med at han sikkert kunne ha skrevet mer utfyllende om en del ting. Men det meste har han
skrevet etter anstrengende dager, og da er en mest opplagt
til å sove, om det så bare er på en kàng.
Far forklarte gjerne hva en kàng var for noe: I ethvert
kinesisk hjem vil man langs en vegg finne en bred plattform, omtrent 75 cm fra gulvet. Dette er kàngen, en hul
konstruksjon som inneholder en røkkanal, varmet av røken
og den varme luften fra kjøkkenilden. Den tjener som bord
om dagen og som seng om natten. Den er bygget av stein
og jord.
Far avsluttet forordet med å skrive: «Sendes ut med
forfatterens hjertelige ønske om at den må gi leseren en
fornøyelig stund og kanskje en god latter. Samt at leseren
kunne få et lite inntrykk av en misjonærs reiseliv i Kina.
Hvis dette skjer, så var bokens hensikt nådd.»
Så begynner han skildringen av reisen for å hente bruden
sin:
«Nå når jeg skriver dette, oppholder jeg meg på et av
Kinas kjente sommersteder og nyter freden tross uroen omkring meg. For ca. to måneder siden kom jeg hit til Sentral-
Kina fra langt der nord. Etter at jeg kom hit, har vi feiret
bryllup, og vi har nå en deilig tid her på fjellet Men for å
komme hit ned måtte jeg reise ca. 300 norske mil — halvparten av veien på muldyrrygg og med militærlastebiler.
Den 23. april reiste jeg fra Paoteh over floden til Fuku.
Her måtte det gjøres en del forberedelser. Jeg bestilte ridedyr og sendte telegram så jeg ikke skulle komme altfor
overraskende. Neste dag bar det av sted.
I reisefølget mitt var det noen personer fra øvrigheten,
så halve bystyret og andre ledende menn fulgte oss ut av
byen. Når jeg tenkte fremover, undret jeg meg på hva som
kom til å hende på veien. Alt er jo så usikkert i disse tider.
Men jeg hadde godt mot og var forberedt på litt av hvert.
Etter at jeg hadde ridd et par norske mil, begynte strabasene. Vi red på muldyr, en blanding av hest og esel. Slike
dyr kan ta all bagasjen på ryggen, og på toppen av alt sitter
man selv med føttene på hver side av hestehalsen.
Vi skulle nå klatre oppover fjellsiden. Etter hvert som vi
kom høyere, ble det farligere og farligere. Veien gikk like
ute på kanten av stup som var flere hundre fot høyt. Et
eneste feilsteg av dyret, og vi var ikke mer. Det kunne bli
temmelig nervepirrende. Men dyret gikk som på stuegulvet,
det var så vant til dette.
Vi kom frem til vårt vattlosji ved sekstiden. Det lå utenfor en by med høye murer. Jeg snakket med flere og spurte
om de hadde hørt evangeliet, hørt om Jesus. Men de ristet
på hodet, de forsto ikke hvem jeg talte om.
Mens jeg gikk rundt i byens gater og så det livet som
folk levde der, var det lett å se at dette var et av de mørke
stedene her ute. Stedet hører til feltet vårt, og det ble alvorlig for meg.
Neste dag nådde vi Shen-mu. Vi hadde hatt en lang,
slitsom dag og lengtet etter å komme til ro. Men det så ut
til å bli vanskelig å få hus, for byen var oversvømt av soldater på vei til fronten. Til slutt kom vi inn i et privat hjem.
Det smakte godt å få vasket seg. Et godt måltid kinesisk
mat på en restaurant smakte også godt. Jeg tror selv dere
der hjemme ville fått lyst til å ta fatt hadde dere sett meg
spise.
Neste dag kom den ene kjørekaren og fortalte at den ene
Badelen var blitt stjålet. Derfor kunne vi ikke komme videre
den dagen. Men vi skulle videre, og etter mange dikkedarer
fikk vi fatt på en ny sadel.
Dette forsinket oss en hel del, og vi måtte presse på mer
enn vanlig for å komme frem til et sted å bo.
Vi reiste nå gjennom ørkenområder. Her var ikke hus
hvor som helst. En er nødt til å ta inn i hus for natten. På
slike steder er det heller ikke noe sted å spise, så stakkars
den som ikke har litt i lommen!
Dette var min første reise i en sandørken. Jeg syntes
det var spennende til å begynne med, men det varte ikke
så lenge.
Vi passerte store karavaner på veien. Det kunne være
over 150 kameler i hver. De var alle brukt av de militære
til transport av ammunisjon og våpen.
Vi hadde bak oss tre dager i ørkenen da vi fikk føle hva en
sandstorm er. Det begynte så smått å blåse da vi dro ut om
morgenen. Det økte på inntil det ikke var råd å se hodet på
hesten som bare var to fot foran. Det pisket og svidde verre
enn hagl. Til tross for at jeg hadde bundet lommetørkleet
foran munn og nese, ble munnen full av sand. For øynene
hadde jeg store briller, så de var godt beskyttet. Verst var
det å finne veien, for den var aldeles blåst til. Vi holdt kurs
mot sør. Da ville vi komme til folk selv om vi gikk oss vill.
Mot nord er det bare ørken, og vi kunne gått i dagevis uten
å komme til folk. Mot sør ville vi bruke høyst to dager. Men
vi kom da frem til vårt bestemmelsessted, Yulinfu.
Dette er hovedstaden i Nord-Shensi og en ganske stor
by. Nå var det spesielt mye folk her på grunn av alle flyktningene. Her var mange store skoler. En industriskole fikk
jeg besøke, fordi en av lærerne var troende.
Det er svensker som driver misjonsarbeidet her. Riktignok var det ingen utlendinger her nå. Jeg fikk bo på
misjonsstasjonen, hvor evangelisten så etter arbeidet. Jeg
var med ham og besøkte noen av de troende, og det var
gildt å treffe dem. I tre dager måtte jeg stanse her. Men
den fjerde dagen var det en militær lastebil som skulle til
Sian. Jeg fikk sitte på med den.
Nå begynner et nytt avsnitt av reisen. Det gikk litt
fortere med dette moderne befordringsmiddelet enn med
muldyr. Men veiene var ikke av de beste, så det hoppet og
skranglet verre.
Her var landskapet nytt og interessant. Jeg skulle dessuten reise gjennom «Det lille Russland», som ligger i denne
provinsen.
Det var med spenning jeg tok den reiseruten. For det
er ikke mange misjonærer som har reist den veien. I alle
år har den vært regnet som den mest utrygge her oppe i
nord.
Første natten kom vi til de rødes distrikt. Det var streng
kontroll med passene og mange dikkedarer før vi fikk komme inn i byen.
Vi reiste også gjennom Jenan, som er hovedstaden i
dette lille Russland. Folket her bor bare i liten grad i selve
byen. De holder seg i fjellene rundt byen, hvor det er gravet
huler.
Femte dagen etter at vi hadde forlatt Ylin, kom vi til
Sian. Herfra skulle jeg ta toget. Men da ble min tålmodighet satt på en hard prøve. Dag etter dag vandret jeg den
lange veien til stasjonen, ca. én times marsj. Men hver gang
fikk jeg det samme svaret: Intet tog. Alt ble brukt til troppetransport.
Endelig etter en ukes venting fikk jeg høre at et tog
skulle gå. Så bar det av gårde.
Etter beregningen ville jeg være fremme om to dager.
Men man skal aldri beregne noe i Kina. Vi hadde bare reist
til Loyang, ca. en dagsreise, da toget stanset. Vi ventet time
etter time, men det så ikke ut til å ville gå. Endelig, da vi
hadde sittet og ventet hele dagen, kom de om kvelden og
kastet oss ut. De sa at toget skulle brukes til troppetransport.
Jeg var i følge med misjonær Riis og familien hans, og
vi bega oss til misjonsstasjonen som CIM hadde der i byen.
Der ble vi i hele tre dager.
Tiden går fryktelig sent når en gjerne vil av gårde, men
endelig 17. mai fikk vi da et tog, og av sted dro vi igjen.
Neste stoppested var Chengchow, hvor vi skulle skifte
tog. Her måtte vi vente hele dagen, for togene går bare om
natten til Hankow. Jeg forlot familien Riis på stasjonen
mens jeg gikk for å finne et hotell. Da jeg kom tilbake, fant
jeg dem ikke. Men i det samme gikk en alarm, og i ett nu
var byen tømt for folk.
Jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Dermed hoppet jeg opp på et tog som straks etter satte seg i bevegelse.
Jeg ante ikke hvor det bar hen! Men heldigvis dro det bare
et stykke ut på landet. Da faren over-signalet gikk, kjørte
det tilbake.
Denne byen er blitt fryktelig bombardert og består nesten bare av ruiner. Jeg kom altså tilbake og fant de andre.
Klokken tre om natten bar det sørover gjennom Honans
sletter. Vi hadde et par alarmer på veien, men så ingen
fly.
Sent på ettermiddagen neste dag tok jeg farvel med
familien Riis, som skulle videre til Hankow.
Nå skulle jeg få prøve et nytt fremkomstmiddel, det var
bærestol. Den består av en stol som blir båret av fire mann
ved hjelp av to lange stokker, som er stukket gjennom, en
på hver side.
Jeg skulle nå til værs et par tusen fot. Det gikk sakte,
men det gikk da oppover. Ved sjutiden var jeg fremme.
Det var et gledelig gjensyn med Inger etter nesten to års
atskillelse. Jeg skal ikke forsøke å beskrive den følelsen,
men overlater til leserne selv å forestille seg ...»
Dermed lar vi de to få være alene en liten stund, de har
sikkert mye å si hverandre nå.
Dette var fra første del av fars reisedagbok. Så begynte
planleggingen av bryllup. Et ekte norsk bryllup skulle det
være.
Kildene forteller at menyen besto av ordentlig rømmegrøt først. Deretter norske makrellpir med poteter og
tomater, så kaffe og norske smørbrød med norsk geitost.
