Jeg sitter med mors og fars dagbøker foran meg. De forteller ikke mye fra selve bryllupet. Men skildringen av bryl- lupsreisen inneholder både humor og mange interessante detaljer fra et Kina fra nesten 70 år tilbake.

Nå er det mor Inger som fører ordet, og hun forteller fra torsdag 10. november 1938:
«Etter å ha ventet i Sian i åtte uker var det endelig utsikter til at vi kunne få en bil. Prisen var fryktelig høy, for vi hadde jo en masse bagasje. Foruten vårt eget skulle vi ha med en 10-12 kasser fra Røde Kors til Paoteh. Det ble mye bagasje og høy pris, men vi bestemte oss for å ta denne bilen. Etter planen skulle den gå søndag morgen, men nei, så ble de ikke ferdige. Så fikk det bli mandag, da. Ja-ja, vi var reiseklare og gikk og ventet og ventet. Jo, utpå formiddagen kom de endelig etter bagasjen. Men det ble alt som skjedde den dagen. «Me skal koma um inkje så brått!»

Men så endelig tirsdag morgen ble det alvor. Det kom telefonbeskjed om at vi skulle komme bort til bilen. Vi samlet sammen vårt pikk-pakk og dro bort i en richshaw.

Gerhard stanset på veien for å gå innom en urmaker. Jeg bare fortsatte, han ville snart nå meg igjen. Men plutselig ble folk ville. Lyden av en fryktelig sirene skar gjennom luften. Chi ng-pao— fly underveis — panikk!

Mannen som kjørte meg, ville ikke gå lenger. Han ville springe og gjemme seg. Jeg hadde min største møye med å få ham til å fortsette, alt mens jeg nesten vred nakken av meg for å se om ikke Gerhard kom. Jo, endelig, der så jeg ham. Han hadde det nok travelt med å nå meg igjen.

Vi kom frem til bilholdeplassen, hvor vi oppholdt oss i et lite rom under luftangrepet. Der var vi uten beskyttelse av utenlandske flagg, det var spennende. Dette var eneste gangen der var slikt besøk i Sian under oppholdet vårt der.

De måtte vel gi oss angrepet som et siste farvel!

Da det hele var over, måtte vi ut og se på bilen. Den var overfylt av bagasje, og oppå skulle det sitte 14 voksne mennesker pluss en del barn. 50 dollars pr. plass, takk!


Siden jeg var en så viktig person, fikk jeg plassen ved siden av føreren. Der var det fryktelig trangt, for bilen var innredet til å gå med trekull. Dette hadde tatt en del av plassen i styrehuset. Så da jeg hadde satt meg, måtte jeg sitte stille og kunne verken røre meg hit eller dit, og enda var jeg nesten i veien. Men jeg var likevel glad for å sitte der, for det var fryktelig kaldt.

Første dagen reiste vi til San-yen, bare 80 li fra Sian (en li er ca. en halv kilometer). Vi ankom akkurat mens de hadde sendt ut flyalarm, og derfor måtte vi vente utenfor byen til klarsignalet gikk.

Her skulle altså Inger stifte bekjentskap med et kinesisk gjestgiveri. Vi fikk et rom for oss selv, og det er jo flott! Rommet var riktig fint også, det hadde et slags vindu høyt oppe på veggen med utsikt til do. Vindu vil si et lite hull klistret for med tynt papir. Inventar var keingen (den oppvarmede sovebenken) som opptok to tredeler av rommet. Det var alt. Vegger og tak var tapetsert med skrivebordpapir, så en kunne ligge på ryggen og lese tegn i taket!

Vi gikk ut og spiste aftens, besøkte misjonsstasjonen og la oss tidlig.

Andre dag reiste vi langt, vi stanset bare for å spise ved ellevetiden og kjørte så uten uhell til klokka seks om kvelden.

Oppover, oppover, siste stigningen gikk vi oppoverbakke i to timer, av og til avbrutt av en liten nedoverbakke, men det var liksom bare for å ta sats til den neste bakken som var enda brattere oppover. Til slutt var vi så høyt at vi kunne se milevis innover fjellene på alle kanter. Her oppe var det en liten by hvor vi stanset for natten. Her fikk vi også et rom alene, men det var ikke så fint som det forrige.

Vi holdt på å bli levende røkt, for i rommet ved siden av hadde de varmen på nakne gulvet, uten noen slags skorstein, og døren inn til oss besto bare av en liten fille som så vidt dekket åpningen.

Den natten sov jeg ikke mye, for det var noen røvere som holdt på å spise meg opp. Slike snyltedyr liker nettopp meg!

Jeg var et syn om morgenen — med to store kuler i pannen. Klokken halv seks neste morgen var vi oppe. Frokosten smakte godt av vår medbrakte niste. Den besto av brød med smør og tunge og syltetøy og kokt vann.

Men bilen var ikke så blid i dag som i går. Vi kjørte en time, så brakk noe inni bakhjulet, og der sto vi. De hadde heldigvis reservedeler med, men det tok 3-4 timer å reparere. Den tiden gikk vi frem og tilbake på landeveien og ventet.

Så kjørte vi en time igjen og stanset for å spise. Mens vi spiste, var det noe annet de fant på å reparere. Vi ble gående rundt bilen time etter time. Kaldt var det også. Og etter hvert som timene gikk, sank motet. Til slutt ble det sagt: «I morgen reiser vi!»

Ja, så var det å få seg et rom igjen da, og ta det med ro.

Og her er det jeg nå sitter og skriver og skriver, sitter på en deilig varm king.

Dette huset er ganske nytt, så her er det riktig fint. Terrenget i dag var merkelig, fjellene lå i store terrasser. Hver terrasse var dyrket, og i veggene mellom terrassene bodde folk i huler.

Vi kjørte også forbi en av Kinas fem hellige skoger. På flere steder gikk veien over en smal fjellrygg. Den var ikke bredere enn veien, og på begge sider var det satt opp en halv meter høy jordvegg. Utenfor der gikk det rett ned på begge sider — flere hundre meter dypt. Andre steder var det bratte fjellveggen opp på den ene siden og stupbratt ned på den andre.

Lørdag 12. november
Ja, her sitter jeg på keingen i et mørkt, kaldt lite hull. Ja, jeg sa king, men det er bare noen tykke planker som er lagt oppå to trebukker, så det går ikke an å få den varm engang.

Jeg sitter inni sengeposen, og Gerhard holder hender og føtter vekselvis over varmen vår, som består av brennende trekull i et gammelt vaskevannsfat fylt med aske.

I går, fredag, begynte vi fint. Kjørte hele formiddagen gjennom et merkelig terreng. Ferget over en elv og holdt på å kjøre uti. Vi kjørte over to høye fjell og opp på det tredje, hvor vi fremdeles er. Det var bratte bakker oppover og svingete — huttetu! Klokka ett stanset vi og spiste og kjørte så videre.

Vi hadde bare kjørt 20 kilometer, så brakk bakhjulet igjen. Denne gangen var det ingenting å gjøre, for de hadde ikke flere reservedeler!

Vi stanset ved en liten landsby. Men der kunne vi ikke være, for der var ingen mat å få for oss utlendinger. Vi kan ikke leve på det som kineserne kan klare seg med. Så vår venn Mandarinen (en av passasjerene), hans hustru og hjelpegutt, Gerhard og jeg spaserte tilbake til byen. Vi fikk esler til å ta den bagasjen vi trengte. Jeg skulle egentlig ri, men huttetu! Det var det verste jeg har vært med på. Jeg satt med livet i hendene ca. 10-15 minutter, og Gerhard gikk ved siden av og lo.

Det må i sannhet ha vært et kostelig syn. Jeg var kledd i overall, anorakk, grå kåpe, og på hodet hadde jeg sort alpelue, anorakkhette og en stor, hvit tropehjelm på toppen.

Skrekken sto malt i ansiktet mitt.

Da det begynte å gå nedover bakke, sa jeg takk for meg.

Jeg stolte mer på mine egne ben enn på eselets! Det var veldig glatt, for det hadde snødd, og da blir jorden en eneste seig sørpe.

Vi gikk nedover et bratt fjell og oppover et enda brattere, og så langt, langt bortover flaten. Endelig var vi tilbake i byen. Vi fikk dette lille rommet her, det er et lite vindu ut til bakgården og en døråpning med et stykke tøy for som dør. Det har nok ikke vært gjort rent her de siste 20 år, og det kjennes ut som det kryper både her og der. Vi kan ikke gå ut heller, for da hindrer vi jo folk i å gjøre sitt arbeid! Så tiden blir nokså lang.

Ikke har vi noe lesestoff heller. Jeg sier til Gerhard at vi burde hatt et spill. Han sier det går an å få et munnspill her! Delen til bilen kan ikke skaffes her. Derfor må vi vente til den kan komme fra Sian. Vi belager oss på tre—fire dager her, minst. Det er sendt bud til Sian.

«Doen» her er det verste: En liten mur som du ikke kan skjule deg bak! Jeg har forsøkt grisebingen i mørket, men det er ikke noe hyggelig når grisene begynner å røre på seg! Det er visst dette jeg savner mest av alt tror jeg, en ordentlig do!

Søndag 13. november
Vi lå lenge i dag, så klokka var 9.15 før vi fikk begynt på frokosten vår. Den tar nokså lang tid, for først skal vannet koke. Det er et syn å se Gerhard leke blåsebelg for å få vannet til å koke fortere på disse glørne våre. Så rister vi brødet over varmen ettersom vi spiser. Frokosten består av ristet brød med smør, syltetøy (eplegele som snart er oppspist), tunge og kaffe, som er ekstra fin traktekaffe. Vi har kaffe på termosflasken og heller kokende vann på, og lar det stå og trekke litt.

Vi satt altså i fred og ro og spiste og snakket — plutselig fikk måltidet en brå slutt. Det kom først en mann springende inn og så en til farende inn med skrekken malt i ansiktet mens han ropte: Fei ch'i lai la, fei ch'i lai la!—flymaskinene kommer!

Klokken var 10.30, så vi hadde spist nok heldigvis. For nå var det bare å slenge på seg yttertøy og springe fra alt som det sto. Ut på landet med oss, og det var et syn. Hele byen var folketom.

Så sto vi da der ute en times tid til klarsignalet gikk og vi kunne gå tilbake. Resten av dagen forløp fredelig. Vi hadde en god kinesisk middag, og klokken atten drakk vi kaffe og spiste opp resten av kjeksen! Sjåføren vår er aldeles forsvunnet. Han har ikke vist seg verken i går eller i dag.

Mandag
I dag var vi oppe litt tidligere i tilfelle det samme skulle skje som i går. Men vi var bare halvferdige med frokosten da vi hørte: fei ch'i lai la! Så bar det av sted igjen. Vi måtte bare gå fra kaffen og alt som det sto.

Men heller ikke i dag kom det noen. Så etter en times tid gikk vi tilbake og fullførte frokosten. I dag gikk resten av tungen. Og den første smørkrukken. Den bortløpne sjåføren korn tilbake i dag. Den ene tingen han sendte bud etter, var kommet til Sian. Men det var ikke den delen det var mest bruk for. Så nå reiste han nedover for å ringe til Sian. Vi forbereder oss på tre dager til her.

Tirsdag
I dag hadde vi frokost i ro. Vi var utenfor bymuren sammen med vår venn Mandarinen og fruen, hvor vi tok noen bilder.

Senere var vi inne hos dem. Han snakker alltid om oss som sine utenlandske venner.

Vi hadde ikke vært lenge hjemme før gutten til Mandarinen kom springende og sa: «Pakk sammen, vi skal gå med en gang!»

Du verden for en overraskelse, jeg skal si vi fikk fart på oss. På toppen av en full lastebil med både oss og bagasjen, og av sted bar det, uten middag til og med! Tenk, så var den andre delen vi ventet på kommet oppover med denne bilen, og sjåføren hadde møtt den. Vi kjørte dit hvor vår bil sto.

Men så skulle den jo repareres først, så vi måtte tilbringe natten der. Der var ingen mat å få, men vi fikk noen varme brød (boller) og noen kokte egg.

Den natten skjedde det noe! Det var ikke noe gjestgiveri her, men vi fikk et rom i et av hjemmene. Veggen inn til neste rom var ikke så tykk, for på et sted hadde det vært et vindu eller en åpning som nå var klistret for med papir.

På den andre siden var det en som ynket og bar seg. Plutselig horte vi én rope om hjelp, og så varte det ikke lenge før vi hørte noen vræl og noen grynt fra en ny verdensborger! Ja, her blir man vant til litt av hvert. Her legges det ikke skjul på noe, alt snakkes om som det mest naturlige i verden.

Onsdag
Vi dro av sted tidlig om morgenen. Veien gikk over en elv hvor vi måtte ta ferge. Som oftest slutter veien på den ene siden av elven og begynner igjen på den andre siden, og så er det bare å kjøre rett uti! Og Inger satt med hjertet i halsen til vi var vel over!

Så kjørte vi nedover fjell og oppover fjell, veldig bratte bakker. Det så ut som det gikk rett opp. Det er bare et under at biler kan klare slikt.

Et sted gikk veien med bratte stup på den ene siden og fjellveggen på den andre. I veien var det dype hjulspor.

Plutselig kom bilen for nær fjellet, og en gutt fikk benet sitt mellom bilen og fjellet. Det ble et ordentlig stygt sår. Gerhard fikk frem medisinvesken vår og fikk stelt det så godt det lot seg gjøre. Jeg satt inne i bilen og kunne ingenting gjøre.

Så reiste vi videre. Vi stanset i en by vi kom igjennom.

Der spiste vi middag, og det smakte godt, for vi hadde ikke hatt solid mat på lenge.

Vi kjørte en god stund etter at det var blitt mørkt om kvelden, for vi ville forbi Jenan, og det klarte vi også. Men da vi endelig stanset, fantes der ikke hus å få, alt var overfylt. Til slutt fikk vi ligge i et hjem, Mandarinens og vi. Det var en grotte i fjellet, og vi var 10 stykker på kangen, menn, kvinner og barn! Vi lå som sild i tønne og måtte snu oss i takt. Gerhard var doktor og stelte guttens ben og ga ellers gode råd i øst og vest.

Torsdag
Vi dro av sted, riktig tidlig. Men etter 172 times kjøring falt bakhjulet gjennom veien som var frosset. Ved hjelp av alle mann korn vi snart opp igjen og kunne kjøre videre.

Vi hadde ikke kjørt så lenge før vi skulle over en elv og opp en bratt bakke på den andre siden. Sjåføren ble blendet av solen, så da vi var nesten oppe, kjørte han rett i grøften!

Vi kjørte bare til klokken var to og stanset så på et gjestgiveri hvor vi fikk god mat.

Fredag
Vi kjørte uten viderverdigheter. Ved ellevetiden gikk Mandarinen med følge av og dro videre, men han sto og vinket til oss med et testamente som Gerhard hadde gitt ham. Vi kjørte bare til klokken to i dag også. Vi fikk et rom alene hos en gammel mann, i huset ved siden av restauranten hvor alle de andre bodde. Da vi litt senere kom inn der for å spise, lå sjåføren vår på kangen og røkte opium. Det var altså grunnen til at han stadig måtte stanse så tidlig. Han kunne selvfølgelig ikke unnvære stoff lenger.

Lørdag
Vi kom frem til Suiteh, endepunktet for bilturen vår. Der stanset vi i et pent vertshus. Det var flyktninger fra Hupeh som hadde åpnet det. To av kassene var for tunge til å laste på dyr, så vi måtte dele den ene i to og hadde en travel dag.
Vi fikk en tur til byen også, men det er det verste jeg har vært med på. Folk samlet seg slik rundt oss at det ikke var mulig å komme frem i gatene. All trafikk måtte gå den veien vi gikk, for mot oss var det umulig å komme frem.

Gerhard kjøpte store blå druer til meg, og jeg spiste så mye jeg klarte å få ned. Her kjøpte vi også et nydelig hvitt lammeskinn til kinesisk vinterkåpe til meg.

Vi fikk tak i dyr, og mandag ettermiddag dro vi av sted.

Det ble en hel karavane. Først ett dyr med to store kasser, så jeg ridende, så Gerhard og så en seks—sju dyr etter der.

Vi gikk 7-8 kilometer og stanset så for natten på en gård hvor en av kjørekarene hørte hjemme. Her kjøpte vi en levende hone som ble tilberedt på rommet vårt.

Tirsdag
Vi dro av sted tidlig om morgenen. Det var kaldt, for solen var ikke oppe ennå. Derfor gikk vi til fots de første par timene.

Deretter red vi til klokka fire, og stanset så i en landsby.

Som vanlig samlet vi masse folk. Vi hadde med oss «opphengt mel», som kineserne kaller det. Det er laget av hvete- mel og ligner makaroni. Dette kokte vi og spiste ved siden av kald hone.

Onsdag
Vi dro over høye fjell og gjennom dype daler. I dalene gikk veien alltid i eller langs elveleiet. Det var godt jeg hadde lært finessen med å holde meg fast, ellers hadde jeg nok ramlet av hesten mange ganger oppover bakkene. Det gikk jo nesten loddrett! De første bakkene jeg red, sto beina mine og sprikte rett til værs, ett på hver side. Jeg så på Gerhard og kunne ikke forstå hvordan han kunne klare å sitte så fint! Men snart lærte jeg det, jeg også.

I dag gikk vi langt, like til Den gule flod og et par kilo- meter langs den til vi kom til fergestedet.

Torsdag
I dag skulle vi ferge over elven. Forventningsfulle dro vi ned til elvebredden.

Men takk sann, det var nok ikke så enkelt. Det så stygt ut for at vi ikke skulle komme lenger. Tenk så nær, og så ikke komme frem! Det var så mye drivis i elven at folkene som eide fergene, ikke ville dra over.

Time etter time gikk vi der og håpet at det skulle minke med is, men nei. Så ved middagstider kom det en del soldater som skulle over. Da kunne ikke fergemennene mukke, det var bare å sette ut. Hvis det gikk godt med dem, ville de frakte over oss også.

Heldigvis klarte de det, og så var det vår tur. Men det tok tid. Først av alt skulle det betales. Det var en gammel mann som sto for ledelsen. Han fikk to ganske nye femdollarsedler av Gerhard. Dette ble han helt overveldet av. Så fine penger! Han gikk og ropte det ut og viste dem frem til alle, til stor fornøyelse for alle som var der. Det var nok ikke ofte han gjorde slike forretninger.

Fergene lå et stykke ute i elven, for det var for grunt til at de kunne komme helt inn. Først ble all bagasjen båret ut. Så skulle hestene ut. Det var litt av et syn, mye plask og leven, men endelig var de vel oppi. Så kom turen til oss.

Vi måtte også bæres ut. Det var nok av villige bærere! Her var det nok en god slant å tjene, mente de. Utlendinger er alltid veldig rike, ikke sant? Ja, så var det å ta en kineser godt rundt halsen, og så ble vi båret ut på ryggen.

Så var vi endelig kommet over elven, og videre dro vi. Det var blitt sent på ettermiddagen, og kjørekarene ville nok helst ikke gå lengre. Men vi dro nå av sted til nærmeste by, omtrent 15 kilometer derfra. Det var mørkt innen vi kom frem, men heldigvis måneskinn.

Byen hadde den lengste gaten jeg noen gang hadde sett.

Den var flere kilometer lang. Vi gikk og vi gikk, og enda kom vi ikke til enden! Vi forsøkte å telefonere til Linhsien, men det gikk ikke. Alle rom på gjestgiveriet var opptatt, men vi fikk ligge på keingen i kontoret. Det vil si: Det ble ikke mye søvn, for forretningen gikk livlig hele natten. Det var folk inn og ut, så skulle de ned i en kasse etter bønner og så i en annen etter gryn osv.

Fredag
Vi hadde håpet å nå frem til Linhsien i dag, men det gikk ikke. Vi måtte stanse på en liten plass femten kilometer fra Linhsien.

Lørdag 3. desember
Gerhard ble syk i natt. Enten hadde han forspist seg i går kveld på kinesisk mat, eller det var noe dårlig frukt som gjorde det. Vi måtte i alle fall få laget en litter. Dette er en slags båre som det er satt hus over, og som blir båret av to hester eller muldyr. Dermed kunne han ligge, for han klarte ikke å ri. Vi brukte våre to ridedyr. Jeg satt oppi halve veien, men det var så kaldt at jeg spaserte resten.

Ved tolvtiden kom vi hit til Linhsien. Her sto de på hodet i julerengjøring og hadde ikke ventet oss for tirsdag. Ut fra telegrammet vi hadde sendt fra Suiteh, hadde de regnet ut at vi trengte så lang tid. Men vi ble mottatt med åpne armer.

Så er vi endelig fremme etter nesten fire ukers reise. Det er deilig å være i et hjem igjen, og sitte på en ordentlig do hvor man kan lukke døren! Deilig er det også å ligge i en seng igjen. Turen er slutt, og dermed også denne dagboken.» Dette skrev mor Inger fra bryllupsreisen sent på hosten 1938.