Nå hopper vi litt frem i tiden. Mor og far har ikke skrevet dagbok på en stund, men mot slutten av 1939 ser far tilbake på det året som er gått, og da tar han opp tråden fra ankomsten til Linhsien, der mor hadde avsluttet sin dagbok.

Her er hva han forteller:
«Når vi nå skal ta et tilbakeblikk på året som er gått, må vi takke Gud for hans beskyttelse og omsorg. Det er jo uråd å fortelle om hver hendelse og opplevelse, for da ville det bli en hel bok. Jeg må gå tilbake der hvor siste avsnitt sluttet.

Det var ikke så lenge for jul vi kom til Linhsien. Misjonær Haug var bortreist, og de hadde for noen dager siden mottatt telegram fra oss om at vi var i anmarsj. Men vi kom ganske uventet på dem likevel, mens de holdt på å gjøre i stand til at vi skulle komme.

Jeg kom som en syk mann. Jeg ble dårlig på det siste gjestgiveriet. Vi ble hjertelig mottatt, og så ble vi plassert i et værelse på Men. Dette er det kinesiske ordet leo, som betyr etasje, og det er blitt fornorsket til lezen.

Noen dager etter at vi var kommet, var det Øyvind Haugs fødselsdag. Om ettermiddagen var vi samlet hos frk. Engen i kaffeslabberas. Mens vi satt der, kom Haug hjem. Uten at vi merket det hadde det begynt å snø, så han var helt tildekket. Dessuten hadde han med en fin gran fra fjellet.

Han hadde reist dit for et par dager siden.

Nå ble det riktig julestemning. Særlig juletreet vakte begeistring, for det er alltid vanskelig her ute. Som dere forstår, er det langt mellom hvert sted det vokser bartrær.

Så dere kan nok tenke hva det betydde både for voksne og barn.

Det nærmet seg jul med raske skritt. Inger og jeg drev på med å lage i stand litt juleknask. Det ble gjort om kvelden i all stillhet og når de andre hadde lagt seg. Det var jo ikke så greit å vise at vi brukte så mye sukker til karameller og sukkertøy, for det var fryktelig dyrt. Men hva gjør man ikke for å få en hyggelig jul, og særlig når man har vært forlovet lenge og ennå ikke fått en jul sammen.

Vi pyntet vårt lille bur så festlig vi kunne, og hadde det riktig koselig. Vi inviterte alle barna til oss en ettermiddag for å spise av vårt hjemmelagede juleknask, og det var hyggelig å se hvordan de koste seg sammen med oss.

Så kom nyttårsaften, og igjen gikk tankene hjemover.

Jeg tenkte spesielt på juletrefesten til vår kjære Unges misjonsforening på Torvastad, og spørsmålet var hvordan de hadde det i kveld.

Vi hadde ingen våkenatt, men da klokken slo tolv, begynte det å ringe i kirkeklokkene. Å, hvor det var stemningsfullt. Det var Haug som var ute og ringte.

Før jul hadde vi hatt besøk av Holth og Rinvold. Han hentet barna sine hjem til jul, og etter nyttår kom de tilbake med dem. Det ble da bestemt at vi skulle ha vårt fremtidige virke her. Haugs og frk. Engen skulle så reise på ferie så snart som mulig.

Så en dag i begynnelsen av februar finner vi oss selv alene i Linhsien by, etter å ha fulgt Haugs og frk. Engen på vei mot Norge. Vi er alene i en by på over 20.000. «Her er sedejord nok, bare vi hadde kjærlighet nok,» heter det i sangen.

Det er ikke en vandring på roser når man har vært i China i to år og så skal ta seg av arbeidet på et sted. Nei, det er alle mulige vanskeligheter, og den største er språket.

Nå drev Inger på med lesning, og ved siden av det gikk hun tre ganger i uken ut i landsbyen. Der var mye å se for en som nettopp var blitt kastet så langt inn i landet. Og så kom den vanskeligheten at her snakket man en dialekt som Inger ikke kunne. Hun hadde bare lært mandarin (riksmål).

Det var mange spørsmål som ramlet inn over henne. De samme går igjen hver gang en kommer inn til en ny familie.

For eksempel: Hvilken nasjon er du fra? Har du vært lenge i China? Hvor gammel er du? Er du gift? Hvor mange barn har du? 26-27 år? Da ser de rart på deg. Her ute gifter man seg når en er 15-16 år og har allerede en stor familie når en er 25-26.

I Kina består ikke ekteskapet i at en ung mann spør en kvinne om hun vil følge ham gjennom livet. Nei, her bestiller foreldrene en kone til mannen mens han ennå er et barn. Så driver de på med å betale for henne til den fastsatte sum- men er betalt. Prisen kan dreie seg om fra hundre til fire hundre dollar, så det koster ikke så lite å få seg en kone.

Der hvor det er mange munner, er det ofte ikke rare konene de får for pengene de har. Enkelte er halvtullete, og da er de selvfølgelig billigere!

Nå, dagene gikk, der den ene var som den andre. Norgespost var det lite av og smått med nyheter ellers også. Så en dag i slutten av februar kom det melding om at japanerne hadde begynt å røre på seg i Linhsien-området. Den 1. mars ble det sagt at de var bare 15 kilometer fra Sanjao, altså 40 kilometer fra Linhsien by!»

Med denne nyheten kom det ny spenning inn i misjonærenes liv. Og nå går vi over til å sitere fra mor Ingers dagbok:
«2. mars:
Det går fort fremover med japanerne, og kineserne her begynner å bli svært urolige. En troende som heter Chang, har vært her i kveld med flere kasser av sakene sine. Posthuset har også satt inn en hel del her, blant annet parafin og talglys. Gerhard har gjort i stand en grotte til sykestue. Det er blitt den fineste poliklinikk man kan tenke seg, med operasjonsbord og alt. Jeg har sydd trekk, puter, lakener etc. til operasjonsstuen, så nå står alt ferdig. Godt å ha alt i orden. Rykter går i byen at i dag kl. 10 skulle flymaskinene komme. De stakkars kineserne trodde det selvfølgelig og flyktet ut av byen! Men flyene kom ikke.

Bibeluken fikk en brå slutt, ingen tar seg tid til å tenke på slikt nå.

3. mars:
Japanerne har Oort fremskritt i natt. De benyttet det fine måneskinnet. Nå skal de etter sigende være 25 kilometer herfra. Postbudet kom med posten tidlig i dag og sa at nå skulle de flykte. Det ble slutt med post både inn og ut. Kineserne er ganske fra seg i dag, og det er slik uro i luften at det er nesten umulig å sette seg rolig ned og studere. Gerhard springer som en liten hund, han har det så travelt. Han har fått opp flaggstang og fått ut alle flaggene. I ettermiddag har han selv skalket begge de to store portene, det er ikke arbeidsfolk å få. Han fikk kjøpt fôr til hest og geiter i dag. Det har vært umulig å få tak i gress, men nå kommer gress og bønner ramlende inn over oss, for nå vil folk bli kvitt det. Det er ellers uråd å få kjøpt noe i byen, for alle drar av gårde. I den gården kokken bor, er alle reist. Bare familien hans er igjen, og de kommer hit. Det er en valfart uten like her i dag, alle skal visst sette sine ting på misjonsstasjonen under det norske flaggs beskyttelse.

Portneren hadde sovet bare en time i natt, for folk fløt ut og inn hele tiden. I dag har jeg sydd Røde Kors-flagg som vi kan ha utenfor klinikken. Vi hører tydelig at kanoner buldrer.

4. mars:
Samme maset i dag, folk ut og inn. Gerhard strever for å få alt i orden, har malt navn utenfor portene på engelsk og kinesisk. Chang har tatt sakene sine og dratt til landsbyen. Han var nok redd for at det ikke ble noen handel her. Forretning fremfor alt! Stakkars folk, de vet ikke hva de gjør.

5. mars: Nesten ikke folk på møtet i dag, så det ble holdt på bønnerommet. Vi hører at kineserne har trukket seg tilbake og er nå bare 20 km fra byen. Her i byen brennes byportene i dag, folk får ikke oppholde seg i byen. Og hva de ikke kan ta med, skal ødelegges, slik som redskaper og dører, ja, til og med kAngen skal rives. Det kom bud fra mandarinen i dag at hvis vi ble igjen her, så kunne de ikke beskytte oss. I normale tider var det deres plikt, sa han, men nå var det umulig. De sto ferdige til å reise på kort varsel.

6. mars: Kl. 8.15 i morges var vi midt i andakten da det ble stor ståhei ute. Portneren kom springende etter Ger- hard. Alarmsignalet gikk. Nå er alle flagg på plass, og vi venter på hva som skal skje. Aften: Det ble bare falsk alarm.

Her har vært fredelig i hele dag. Siste nytt i dag: Tsinglo er falt for 2-3 dager siden, og Linhsien står for tur.

7. mars: Gode nyheter i dag. Det sies at japanerne har trukket seg tilbake til der de var før de beveget seg mot oss fra sør. Mon tro hvor lenge det vil vare? En gonggong ble slått på gjennom byens gater i dag for å kunngjøre dette.

Det ble kunngjort at folk skulle komme tilbake og åpne forretningene sine, men de tør ikke komme ennå.

8. mars: Nyhetene i dag er ikke så gode. Nei, det var nok ikke sant at de hadde trukket seg tilbake. Japanerne er nå 12 kilometer fra Linhsien. I dag kom det en stor pakke med avisen Dagen hjemmefra, de var et halvt år gamle.

12. mars: Intet spesielt. Etter urolighetene ble det stille igjen, og nå har våren gjort sitt inntog her oppe i nord.

Trærne begynte å sprette, og nå fikk vi de første grønnsakene, som likner gressløk og spinat. Det blir tilberedt i hvit saus og smaker ikke rare greiene. Men det er lenge siden vi fikk noe grønt, og da er det godt bare det er noe. Vi har fått laget oss en ganske bra tennisbane og driver med å spille tennis etter kaffen, for vi trenger mosjon. Men etter en stund ble det for varmt, så da måtte vi slutte.»

Far forteller i sin dagbok at Inger var uforsiktig i solen og fikk solstikk. Dermed måtte hun til sengs og lå i høy feber.

Det var akkurat i den tiden misjonærene skulle ha sommerstevnet sitt. Holth kom ned fra Hingsien for å delta på stevnet. Far forteller: «Jeg ble husmor også de dagene, ved siden av at jeg drev på med språkstudier.

Nå begynte japanerne å røre på seg igjen, og folk tok flukten. Vi var kommet til stevnets første dag, men nå var det ikke annet for Holth å gjøre enn å komme seg hjem igjen hvis han ikke ville bli innestengt i Linhsien.

Jeg fulgte ham ut alene, for Inger var ikke helt sterk ennå, hun hadde vært oppe litt hver dag i to dager. Vi var bare så vidt kommet utenfor byporten da det gikk en alarm.

Vi la på sprang inn i et skogholt som var like ved. Vi ventet en times tid, men da ingen fly viste seg, dro han av gårde og jeg hjem til byen igjen.

Ikke lenge etter bar det til sengs med meg av samme grunn som Inger. Jeg hadde da sett til arbeidet med et bombesikkert hvelv som vi har i forgården. Dermed hadde jeg utsatt meg for sterk solhete. Det er fryktelig varmt i vår, ikke en regndråpe, og all avlingen er avsvidd. Det ser ut til å bli hungersnød om det ikke kommer hjelp fra andre kanter. Alt stiger i pris, og det vil fortsette å stige til folk ikke har råd til å kjøpe mer. Jeg ble svært dårlig, og det fantes ikke et kjølig sted noen plass her.

Vi hadde bestemt oss for ikke å reise til Sommerly i år, da alt var så usikkert. Men da jeg ikke klarte mer av varmen, bestemte vi oss for å dra i vei så snart jeg ble bra nok. Jeg hadde selv en hvit hest, men da den ikke var noe særlig god til å gå, fikk jeg solgt den og kjøpte meg et stort utenlandsk dyr. Så dro vi i vei.

Det ble noen anstrengende dager. Første dagen var det så varmt at vi holdt på å smelte. Andre dag gikk vi opp noen fryktelige bakker, og tredje dagen møtte vi et forferdelig uvær. Men frem kom vi og fikk noen stille uker der.

Inger hadde tatt sin skriftlige eksamen før vi reiste fra Linhsien, og nå tok hun sin muntlige i Sommerly. Vi levde i en stadig spenning når det gjaldt hva som ville skje mens " vi oppholdt oss der. Men det så ut til å holde seg rolig. Rinvolds hadde reist for en uke siden, og vi hadde bestemt oss for å reise når vi bare kom over søndagen.

Så lørdag kveld ved sekstiden kom nyheten om at japanerne hadde tatt Linhsien. Siden de var der i våres, hadde de trukket seg tilbake derfra til Tsinglo og var på vei i retning oss, mot Hinghsien. Veien de skulle komme, går rett forbi Sommerly. Ryktene sa at alle japanerne var kavalerister, og det betydde at de kunne være ved Sommerly utpå morgenkvisten.

Vi hadde ikke lyst til å bli avstengt fra å komme hjem, så her var det ingen annen råd enn å pakke sakene sine og komme av sted jo før jo heller. Vi drev på med pakking søndag til kl. 18, og resten av natten gikk med til å skaffe fraktdyr. Siden det var så om å gjøre, forlangte de noen ublu priser, så det ble en kostbar reise hjem.

Kl. 3 om morgenen dro vi av sted og kom til Hingsien da det led mot middagstid. Her stanset vi natten over. Neste morgen mens vi satt og spiste frokost, kom postbudet og sa at japanerne var i Fangsan, en by ikke langt fra den veien vi skulle dra.

Hva skulle vi gjøre? Kjørekarene måtte ikke få høre det, ellers ville de ikke gå et skritt lenger. Vi fant ut at vi kunne gå over et annet fjell som lå i en litt annen retning. Vi ville da unngå de større stedene hvor nyhetene kom først. Men rykter sa også at japanerne var på vei mot Linhsien by. Hva så? Jo, det ville bli et kappløp mellom dem og oss. Dersom kineserne gjorde litt motstand og ikke flyktet med en gang, kunne vi kanskje klare det.

Det ble to spennende dager. Men vi kom vel frem, og det som hadde vært av uroligheter i Linhsien distrikt, la seg igj en.

Nå drev vi på med møter i byen og distriktet. Der var nok å gjøre.

Så i slutten av september begynte japanerne en intens bombing av naboprovinsen. For å komme dit fløy de over Linhsien. Det var daglig motordur over hodene på oss, og vi visste jo ikke når de ville slippe ned noen «egg» her i byen også. Men det så ut som de overså dette stedet.

Folk begynte å bli trygge også for flymaskinene. De brydde seg ikke om hva som var underveis hit. For like etter at en eskadre av fly hadde gått over oss, så kom det et enslig fly. Det så ikke ut til å være farlig, men begynte å kretse over byen. Etter å ha undersøkt nøye tok det opp posisjonen, og nå begynte levenet. Flyet gikk i rett linje over byen, og mens det for fram, slapp flymaskinen det ene «egget» etter det andre. På mindre enn fem minutter hadde den sluppet fem «egg».

Vi sto ved siden av huset vårt og iakttok flyet idet det kom. Da det var nesten rett over, hørte vi en voldsom skurring. Ned kom bomben, så fulgte et kraftig smell. Så seilte flyet videre og var snart ute av syne.

Det ble en voldsom oppskaking i byen. Folk sprang for livet. Da den eskadren som hadde gått vestover en halv time tidligere, kom tilbake, var byen folketom. Nå hadde de fått erfare at det var noe å være redd for likevel.

Da vi hadde ventet en stund og ingen fly viste seg igjen, dro jeg ut med en av evangelistene for å se på ødeleggelsene.

Det var et uhyggelig syn. Det var heldigvis ikke så mange drepte, bare to, dessuten fem sårede. Men husene lå i ruiner der bombene hadde falt. Og folk holdt på å grave fram eiendelene sine. Vi så litt av krigens ødeleggelser.

Vi har hørt dur av fly senere, men de har ikke kommet hit. Det har vært stille, men ryktene sier at japanerne er på vei til byen vår.

Jeg må ta med en historie, ja kanskje to. Disse er sanne:
Etter at flyene var borte, bar man de sårede i sikkerhet. Blant dem var det en fattig mann som var døden nær.

Han sendte likevel bud på «legen». Mannen lå på ketngen og holdt på å ånde ut da legen kom. Likevel begynte de en diskusjon om hvor mye mannen ville gi for å bli frisk. Siden mannen var fattig, kunne han ikke by så høyt som legen ville ha. Da sa legen: «Gi meg 45 dollars, så skal jeg gjøre deg frisk.» Da mannen ikke hadde råd, reiste legen seg for å gå. Han var kommet til døren da mannen reiste seg opp og kalte ham tilbake. Legen gikk nå ivrig i gang og foretok litt av hva man kaller forbinding, og forlot så mannen. Litt hadde han da gjort. Om ettermiddagen døde mannen. Han var for hardt såret til at noen kunne ha gjort ham frisk.

Det skjønte legen også, men når døden nærmer seg, betaler man hva som helst for å bli frisk.

Er det en ting som kan glede et gammelt kineserhjerte, mann eller kvinne, så er det om de på Men har stående den likkisten de skal ligge i når de engang skal gå herfra. Dette er deres stolthet og deres kjæledegge, så å si. Rett som det er, må de opp på leten for å se på den og stryke hånden kjærtegnende over lokket. Når dødsstunden nærmer seg og man tror at det ikke er lenge igjen, blir den gamle kledd i sin fineste stas og lagt i kisten. Det hender ikke så sjelden at den gamle ikke dør, men i kisten må de. Det gir liksom en veldig trøst for dem. Dette er kineseren som han virkelig er, kald til det siste ...

Et annet trekk er sansen for penger. Jeg fulgte etter noen kinesere et par kilometer. De kom fra byen, og hele samtalen deres dreide seg om hvor mye det og det kostet, og hvor mye de hadde betalt for noe annet. Det handler om penger fra de står opp om morgenen og til de legger seg om kvelden. Dette er typisk for kineserne, og for Shansi-folket i særdeleshet.»