Det var krig og utrygghet, men far og mor ble på sin post hos kineserne.

Mor og far hadde først slått seg ned nordpå for å lære språk og virke i menighetsarbeidet. De var utplassert hos lutherske misjonærer. Av en eller annen grunn var lederen baptist. Disse praktiserer som kjent voksendåp. Dette skulle senere bli et problem for mine foreldre. I juni 1940 reiste de ut til kysten til byen Tientsin. Der ble jeg født den 14. juni 1940.

Da de kom tilbake til stasjonen i nord, ville far at jeg skulle døpes slik han var vant til. Men nei, han fikk beskjed om at skulle han døpe meg, måtte han også døpe kineserbarna, og det var helt utelukket blant baptistene.

Derfor besluttet mor og far å forlate denne misjonen og reise sørover. Far fikk løfte om en stilling i en amerikansk misjon. Der skulle han nå ha sitt arbeid.

Men slik skulle det ikke gå.

Mor korn aldri over det, hun klarte hvert fall ikke å fortelle meg hva som egentlig hendte da hennes kjære mann ble skutt. Først etter at min fadder Esther Olson kom på besøk etter at mor var død, fikk jeg høre hele historien.

Esther hadde også vært til stede da far mistet livet. Da fikk jeg svar på alle spørsmålene jeg hadde.

De var på vei sørover, til den lutherske menigheten de skulle inn i tjeneste for. Først tok de toget en lang strekning, så fortsatte de i båt. I over en uke seilte de før de måtte dra videre med håndkjerrer.

Så kom de en kveld til byen Shenkiu. Følget besto av Inger og Gerhard Danielsen, den lille datteren og to norske kvinnelige misjonærer. De kom seint fram, så byporten var allerede stengt. Derfor tok de inn på et vertshus ved veien utenfor byen. Det var 28. november, de var trette og gikk raskt til ro.

Midt på natten ble de vekket av støy. Så braste soldatene, eller skal vi kalle dem røverne, inn døren med skytevåpen i hendene. Det var helt mørkt, strøm fantes ikke. Røverne forsynte seg av bagasjen. Far hoppet opp av sengen og stilte seg foran meg. Hva japanerne som stormet inn tenkte der og da, er det ingen som vet. Kanskje trodde de at han skjulte et våpen bak seg. Ingen vet. Men i alle fall skjøt de ham ned med flere skudd, i maven og i hodet. Så tok de med seg sykkelen, samt masse av bagasjen, deriblant alt medisinsk utstyr. De tre kvinnene satt igjen helt hjelpeløse. Han kom aldri til bevissthet.

Dagen etter fant de igjen koffertene og det som ranerne hadde tatt med seg. Derfor regnet man med at det ikke var vanlige røvere, men sivilkledte soldater på patruljeoppdrag.

Mor skrev brev fra Shenkiu om det som hadde hendt:
«Vi hadde reist med jernbane i et og et halvt døgn, med rickshaw i to dager, og med båt over oversvømmet område i åtte dager. Vi hadde vel to dager igjen med hå.ndkjerre og rickshaw før vi kom fram til den første misjonsstasjonen på feltet. Av denne distansen hadde vi reist én dag. Men vi møtte så mange hindringer på veien at vi ikke kom frem til det stedet vi hadde tenkt å overnatte. Vi måtte derfor stanse utenfor en liten landsby. Det var ikke husrom å oppnå i landsbyen, men vi fikk rom i et hjem like utenfor.

Vi spiste, satte opp feltsengene, stelte oss og la oss. Jeg leste Salme 62, og vi ba sammen og overlot oss i Herrens varetekt.

Ved totiden våknet jeg av en skrekkelig drøm og ved at en del hunder gjødde voldsomt. Jeg skjønte noe var på ferde, men før jeg var riktig våken, hamret det på døren. I neste øyeblikk ble den brutt opp, og tre—fire mann sto foran oss.

Jeg vil ikke gi noen beskrivelse av hva som skjedde. Gerhard ga dem lommeboken sin og spurte hva de ville. Han hadde et pengebelte rundt livet, som de ikke fikk. Samtidig forsøkte han å stenge veien til lille AnWei. Det var antakelig dette som ergret dem. De trodde vel han skulle ta opp et våpen. Så skjøt de ham ned med flere skudd, slik at han døde så å si momentant.

Klokken var da mellom 2.15 og 2.30 om natten. Det var aldeles belgmørkt. Røverne forsøkte å få med seg noe, men de fleste koffertene var for tunge for dem, så de tok bare noen mindre, som forresten ble funnet igjen på landeveien.

En sykkel tok de også.

Så fort de var gått, fikk vi loftet Gerhard opp på en seng, men vi klarte ikke å få stanset blødningen. Det lille vi hadde av instrumenter og medisiner, hadde overfallsmennene tatt med seg. Jeg kunne ikke få noe svar av ham, så jeg tror han var bevisstløs hele tiden. Kl. 3.30 vandret han hjem til Gud.

Det er umulig å forstå, men Herren tillot det å skje, og jeg får hvile i at Hans vei er best. Jeg kan bare takke for den tiden jeg fikk med ham. Herren vil gi kraft. Lille AnWei er i Herrens hånd.»

Kanskje er det lett å forstå at jeg i alle år senere i livet har følt at far ofret livet for min skyld. Hadde han ikke stått foran meg for å beskytte meg, vet vi ikke hvordan ting hadde utviklet seg.

Det som hendte i mitt første leveår, har jeg forsøkt å få klarlagt mest mulig. Derfor vil jeg også ta med hvordan andre opplevde det hele. Cora Martinson var en av de misjonærene som far skulle bli kollega med. Hun arbeidet sammen med broren sin, som het Harold. Han var på en utestasjon, og Cora var alene hjemme da det hendte som hun her forteller:

«En dag da jeg nettopp hadde kommet tilbake fra skolear- beidet mitt, banket det kraftig på døren. Jeg åpnet døren, og der sto en svært shabby kledd soldat. Han ga meg et sammenbrettet papir. Det var et telegram, men papiret var så krøllete og skittent at jeg hadde vanskelig for å tyde det.

Jeg forsto ikke betydningen av dette. Derfor gikk jeg ut til lærerne og sa: "Kan du lese dette for meg?" En av dem • leste: "Pastor Tan drept av røvere, de andre fire har det bra." Jeg forsto ikke hvem denne "Tan" var.

Jeg kunne ikke komme på noen som hadde det kinesiske navnet Tan. Derfor ringte jeg til Kioshan. Jeg måtte oppsøke et offentlig kontor for å ringe til Dr. Skinsnes i Kioshan, for det var ikke noen telefon på misjonens område. Av en eller annen grunn kunne vi nesten ikke høre hverandre.

Til slutt ga vi opp forsøket.

Jeg gikk tilbake til lærerne og sa: "Hva tror dere dette betyr?" De forsto det heller ikke.

Jeg bestemte meg for å få tak i en mann med sykkel, be ham ta med seg et brev fra meg og telegrammet og dra til utestasjonen hvor min bror Harold var. Det var ca. 60 miles unna. Harold la alltid igjen en orientering over hvor han var til enhver tid. Jeg skrev en lapp til ham, der det sto: "Harold, hva betyr dette? Tan, hvem er det? Jeg finner ikke ut av det." Så syklet mannen av gårde.

Jeg ble sittende igjen og fundere. Da plutselig gikk det et lys opp for meg. Det var en norsk familie ved navn Gerhard Danielsen. Den første stavelsen i Danielsen kunne lett bli Tan. Kineserne tar vanligvis første stavelse av våre navn og prøver å tilpasse det til ett av deres ett hundre autentiske etternavn. Mitt etternavn er Martinson, på kinesisk ble det Ma, som betyr hest.

Tidligere hadde vårt forbund mottatt et brev fra Danielsens. De var et norsk luthersk par fra China Inland Misson. Pastor Danielsen hadde fått sin opplæring i England og var sendt ut av China Inland Mission. CIM gjør det på denne måten: Lutheranere til ett sted, baptister til et annet, metodister til et tredje. Så han skulle ha arbeidet sammen med en luthersk seniormisjonær. Men av en eller annen grunn havnet han sammen med baptister. CIM hadde dette systemet at eldre misjonærer lærte opp de nye.

Senere fikk Danielsen sitt første barn. Da sa pastor Danielsen: "Jeg kan ikke leve med dette. Jeg må døpe barnet mitt! Hvis jeg døper barnet mitt, må jeg også døpe de kinesiske barna." Dette problemet plaget ham en del, så han bestemte seg for å si opp. Han skrev til misjonen vår og spurte om han kunne slå seg sammen med gruppen vår.

Misjonen vår hadde svart ja, så han og familien hans, samt Esther Olson og Gladys Anderson, skulle komme til vårt felt i Junan.

Junan var aldri blitt bombet, så det syntes å være et trygt sted for dem. Nå var de på vei til stasjonen vår. Mens de reiste, var det blitt mørkt, og bærerne ville ikke gå lenger. De liker ikke å reise i mørket.

Denne gruppen av reisende prøvde å finne et sted å overnatte i byen, men byportene var allerede stengt. Til sist fant de et vertshus på utsiden av bymuren. Alle fem lå på et stort rom på dette vertshuset.

Alle falt i søvn unntatt Esther. Hun fikk ikke sove. Hun hørte fottrinn omkring huset, lyden av grus som knaste under føttene. Hun ble mer og mer engstelig. En stund etter midnatt lød det et kraftig dunk på døren. Alle hoppet opp.

Gerhard åpnet døren, og inn kom soldater i uniform. Soldatene begynte å robbe. Gerhard hadde en god del penger sydd inn i et belte omkring livet, men han ga til soldatene de pengene han hadde i en pung. Så begynte soldatene å gå rundt fotenden av sengen på jakt etter flere verdier. De tok koffertene og hva ellers det de kunne få med seg. Ved foten av sengen lå Danielsens fem måneder gamle datter. Gerhard var redd de skulle ta barnet, så han blokkerte veien. Soldatene skjøt ham ned der han sto, med flere skudd i hodet, magen og skulderen. Han falt ned rett foran sin kone. To av kvinnene var sykepleiere, både Inger, hans kone, og søster Gladys Anderson. Men de kunne ingenting gjøre for ham, det var slutt. Soldatene grep koffertene og løp.

Det var det! Gerhard var blitt drept. Dette var budskapet. Da Harold fikk beskjeden, kastet han seg øyeblikkelig på sykkelen og dro til byen som var nevnt i telegrammet.

Der fant han ganske riktig både Inger, de to kvinnene og babyen. På denne tiden hadde jeg fått en mistanke om hva det hele dreide seg om. Jeg gikk over til Harolds hus og fant frem en del babyting som hadde tilhørt noen andre . misjonærbarn. Jeg redde opp en vugge og fikk gjort i stand et par rom hvor de kunne bo. De bodde sammen med oss i om lag sju måneder.»

Cora Martinson forteller videre:
«Begravelsen for Gerhard ble holdt i Kioshan. Han ble begravet på samme kirkegård som min far. Den dagen han ble begravet, ble også babyen døpt. Esther og jeg var faddere. Vi ble i Kioshan noen dager, og der ble det bestemt at de tre kvinnene og babyen skulle bli hos oss. Der kunne kvinnene bli i stand til å fortsette sine språkstudier i fred, fordi Junan aldri hadde blitt bombet.

Vi reiste tilbake til Junan i trillebår, alle unntatt Harold, som hadde sykkel. Etter ordre fra regjeringen var veiene blitt gravd opp på kryss og tvers i alle retninger for å hindre japanerne i å rykke frem. Så å bruke buss var helt umulig. Da vi kom mot byen ved solnedgang, så vi en rad med et eller annet der hvor bymuren pleide å være. Jeg spurte trillebårkjøreren min: "Hva i all verden er det?" Han sa: "Det er regjeringens kornvogner som skal av sted til fronten." Jeg sa: "A, for et mål for flyene. Japanerne vil elske å få tak i dem."

Allerede neste morgen da vi satt ved frokostbordet, kom flyene. Klokken var da åtte.

Japanerne bombet fra kl. 8 til kl. 12. De fortsatte hele tiden å bombe kornvognene. Flyene syntes å sveipe rett over huset vårt, og så sw000p ned over kornvognene. Bombene plystret w00000000, og så sa det boom. Vi visste ikke hvor de ville bombe. Derfor satt vi tett sammen i kjelleren alle disse timene. Her kom disse kvinnene for å bo hos oss, nettopp fordi byen vår ikke var blitt bombet, og så havnet de midt oppi det!

Nå hadde japanerne tatt byen Sinyang, men bymurene der sto fremdeles. Den kinesiske regjeringen til Chiang Kai-shek hadde beordret at alle bymurer skulle rives ned.

Men japanerne tok Sinyang før folk hadde fått satt ordren ut i livet. A rive ned bymurene i Junan var en traumatisk opplevelse for folk, fordi murene var svært høye og veldig tykke, og de hadde stått der i over 300 år.

Hvorfor ville Chiang rive ned murene?

Fordi i det øyeblikk japanerne rykket inn i en by som var omgitt av bymurer, ville de sette kanoner på toppen av muren. De hadde fly og de hadde kanoner. Siden det fortsatt var kinesere i byen, kunne ikke nasjonalistene bombe byen, siden det ville gå ut over deres egne også. På denne måten følte japanerne seg helt trygge.

Da muren i Junan ble revet, skulle du sett folket. Alle var der — gammel og ung, stor og liten, kvinner og menn, alle var de med og rev muren sin. De gråt fordi de aldri hadde blitt angrepet av røvere, de hadde alltid vært beskyttet av muren. De følte seg så sikre med muren. Men ned måtte den.

Sinyang var omtrent 90 miles sør for oss, og byen var okkupert av japanerne. Kikungshan, hvor min mor og Lydia bodde, var 30 miles sør for Sinyang. Periodevis ville japanerne komme ut for å plyndre og skaffe seg mat. Vi fikk brev fra min mor gjennom linjene helt til japanerne kom for å plyndre. Da ble all post stoppet.

Vi visste likevel litt om hva som skjedde. Kineserne hadde opprettet en kommunikasjonslinje fra byen Sinyang. For eksempel kunne en mann sitte utenfor byen og se ut som han tok av seg en lue. Innen hans synsvidde satt en annen og leste avisen. Innen hans synsvidde igjen satt en annen mann og spiste lunsj. På den måten var det kontakt hele veien til Junan. Så snart japanerne begynte å marsjere, ville signalet gå fra mann til mann. Det var • telegrafsystemet vårt. Telefonlinjene var blitt revet ned.

Alle bussveiene var blitt gravd opp til grøfter som var ca.

9 fot vide og 10 fot dype. De gikk på kryss og tvers i alle retninger. Slik ville de hindre japansk fremrykking. Men dette kommunikasjonssystemet virket veldig bra.»

Så langt Cora Martinson.

Først året etter at min mor døde, fikk jeg besøk av min fadder Esther Olson fra USA. Hun hadde som tidligere fortalt også vært til stede da min far ble skutt. Hun kunne gi svar på alle mine spørsmål. Esther kunne fortelle at mor ba for soldatene etter at de hadde skutt far. Hun sa: «Vi må tilgi dem, de var jo under kommando.»

I alle år har jeg undret meg på hvordan mor kunne være så trygg. Der satt hun alene med et lite barn. Mannen var nettopp blitt skutt, og så klarer hun å be for overfallsmennene.

Dagen etter at far var begravd, ble jeg døpt. Vi måtte benytte oss av presten mens han var der. De hadde bestemt at jeg skulle hete Astrid. For å få med G i Gerhard, ble jeg kalt Gro. I tillegg kalte kineserne meg AnWei, som betyr «Trøst». Jeg skulle være min mors trøst.

Vi hadde det godt i Junan, og etter hvert fikk mor også lov til å begynne å jobbe litt. Da vi kom utpå sommeren, ble japanernes herjinger vel nærgående, og vi ble anbefalt å komme oss ut til kysten. Vi reiste til Tsingtao, hvor mor begynte å arbeide ved det lutherske hospitalet.

Her var vi stasjonert da japanerne angrep Pearl Harbour 7. desember 1941. Dermed var USA og Japan i krig, og alle utlendinger ble sett på som mulige fiender. Dagen etter, altså 8. desember 1941, ble vi internert på misjonsstasjonen. Vi hadde liten bevegelsesradius, og vakter var rundt oss døgnet rundt.

Vi ble senere sendt til en interneringsleir i Tsimo. Dette var visstnok en mindre leir, og jeg var så liten, så den tiden vet jeg ingenting om.