I mars—april 1943 ble vi sendt til Weihsien. Dette var en stor oppsamlingsleir like ved byen Weifang. Her ble det etter hvert 1700 internerte utlendinger. Etter hvert kom det flere norske, både sjøfolk og misjonærer. Vi var totalt 10 nordmenn.

Kari Torjesen Malcolm var norskamerikansk tenåring i leiren, født i 1925. I en bok hun senere skrev, forteller hun om Weihsien:
«Leiren hadde vært en presbyteriansk misjonsstasjon med kirke, presteskole, vanlig skole og hospital. Berømtheter som Pearl Buck (forfatter) og Henry Luce (grunnleg- geren av Time og Life) var født på dette stedet. Men i 1943 hadde stedet lidt under plyndring og vanstell. En av de første som kom dit, beskrev det som et sted med 'nakne vegger, nakne gulv, svakt elektrisk lys, intet rennende vann, primitive latriner, åpne kloakkummer, et primitivt bakeri, to hus med offentlige dusjer, tre store offentlige kjøkkener, en avvigslet kirke og et nedbygd hospital, noen få avlukker for verksteder, en rekke rom som minnet om celler, og tre dormitorier med stor takhøyde, beregnet på enslige.'»

Mor fortalte om det første måltidet vi fikk servert da vi kom. Det besto av en fiskesuppe, laget av fersk fisk med hode, hale og innmat blandet oppi. Jeg tror hun aldri kunne glemme den suppa! Den var nok ikke særlig delikat. Maten vi fikk i leiren var et kapittel for seg selv, så den skal jeg fortelle om senere.

Vi ble innkvartert i lange brakker. Da vi hadde vært i leiren en tid, fikk mor og jeg et rom for oss selv. Vi brukte koffertene som møbler, og i det ene hjørnet sto en seng.

Heldigvis hadde vi moskitonett, for det krydde av mygg. Jeg vet forresten ikke om det var mygg det var, men vi kalte dem for «bedbugs».

Min aftenbønn på den tiden lød slik:

As I lay me down to sleep,
I ask the Lord his child to keep.
The Lord be with me through the night
And keep me safe till morning light.
Please don't let the bedbugs bite.
Amen.

Men bet gjorde de hvis det ble et gløtt på nettet. Jeg kan huske en morgen jeg våknet, og jeg hadde ligget med ansiktet mot moskitonettet. Jeg var helt oppspist. Problemet var at disse bittene klødde forferdelig, og vi klødde oss til blods både på armer og ben.

En medfange, en gutt, tok en morgen et glass med lokk og samlet sammen alle de bedbugs han kunne finne i sengen sin. Ved opptellingen etterpå tror jeg han kom til 121 stykker. Disse ville han ta vare på, sa han. Han ville vise dem til vennene sine hjemme i Norge når han en gang kom hjem!

Når det gjaldt renslighet, var nok dette — som alt annet — et problem. Vi måtte stå i kø for alt, enten det gjaldt mat, vann eller drikkevann. Jeg kan godt huske at der var opprettet flere felles bad. Min bestevenninne, Sandra, og jeg ble utstyrt med hvert vårt vaskevannsfat og sendt av sted. Vi sto som vanlig i kø, for så endelig å komme inn. Der ble vi tatt hånd om av kvinner som hadde som oppgave å skrubbe oss. For meg står dette som en hardhendt opplevelse. Enten var de hardhendte, eller det var kluten eller skrubben som var grov. Jeg vet ikke, vondt var det i alle fall. Kanskje var det også fordi vi var såre etter all kløingen.

Som jeg nevnte, het min venninne Sandra Kay Helsby.

Hun var amerikaner og bodde sammen med sin mor og far.

Vi to hang sammen som erteris og ble kalt for «the twin sisters». Så du den ene, så du som oftest også den andre. Vi var hjertevenninner som lekte sammen. Jeg kan huske en dag vi lekte frisør, og Sandra klippet håret mitt. Mor var ikke særlig fornøyd da jeg kom hjem. Vi kledde oss så likt vi kunne, og til min mors store fortvilelse var jeg veldig nøye på at fargen på sløyfen i håret måtte matche til kjolen. Det var nok ikke så lett å få til med det begrensede utvalget vi hadde.

Når det gjaldt tøy, var fangene i Weihsien flinke til å overlate det som f.eks. var for smått, til andre som kanskje kunne bruke det.

På bena brukte vi bare clogs. Dette var en helt glatt tresåle med en rem over tærne. Disse var et kjempeproblem for mor. Hun klarte ikke å holde balansen. Derfor ble det til at hun brukte sine gamle sko til de var så fillete at de ikke lenger var mulig å gå i. Hva så? Da kom hun på at hun nedi en koffert hadde et par gamle norske beksømstøvler.

Disse tok hun i bruk. Men da våknet medfølelsen hos noen av de andre fangene. «Stakkar, hun kunne jo ikke gå med noe slikt i varmen!» Da kom de og tilbød henne sko. Selv elsket jeg mine clogs. Slik var omsorgen hos fangene i leiren — «jeg hjelper deg — du hjelper meg».

Livet i det daglige besto svært mye av å stå i kø. I kø for mat, i kø for vann, i kø for kullstøv osv. Kullstøvet kom fra kullgruvene i nærheten. Dette måtte vi blande med leire og vann og lage kullboller av. Slik fikk vi noe å fyre med på vår selvlagede kokeplass. Denne var bygget opp av stein og en stor, gammel kakeboks. Her kunne vi lage enkel mat.

I leiren fantes alle slags yrker representert, og det varte ikke lenge før de hadde organisert seg i arbeidslag.

Helt i begynnelsen hadde mor jobb med å sortere og kutte grønnsaker — vesentlig løk. Dette ble temmelig sterkt, og hun var plaget av at tårene silte. Etter hvert fikk hun jobb som sykepleier på sykehuset. Det var selvfølgelig den rette plassen for henne.

Jeg var fire år da jeg en dag skulle legges inn på sykehuset for å fjerne mandlene. En bred trapp førte opp til inngangsdøren. I denne trappen snublet jeg på vei inn og slo løs begge fortennene i overkjeven. Vel inne hos legen fikk vi beskjed om at på grunn av faren under operasjonen måtte han trekke de løse tennene. Han våget ikke å foreta en operasjon i halsen med løse tenner. Så til min mors fortvilelse forsvant tennene. Resten gikk greit, men mor fikk ikke lov til å besøke meg etter operasjonen fordi jeg ble så urolig. Det var nok ganske hardt både for henne og meg.

Andre minner fra den store trappen utenfor sykehuset var at der satt jeg og ventet på mor hver gang hun var på vakt. Det kunne bli lenge å vente for ei lita jente. Men i alle år siden har dette vært min spesielle trapp.

På sykehuset hadde vi et rom hvor det var søndagsskole hver søndag. Noe av det jeg tenker på med stor glede, var stunden på søndagsskolen. Utenfor vinduet vokste det et • stort grønt tre, og fuglene fløy ut og inn der. Det var så vakkert. Husker et par strofer av en sang vi brukte som jeg likte så godt, og som passet så fint på utsikten:

The birdies in the treetop
sing their song
all day long.
So why shouldn't we
Why shouldn't we
Praise him too?

Det ble sunget mye i leiren. Jeg vet det ble diktet flere sanger. En av dem ble kalt The Weihsien blues. Jeg tror det finnes andre også. Da ryktene begynte å svirre i 1945, ble blant annet disse versene laget:

Mel.
Bring back my Bonnie to me.
The Russians have landed in Norway
Rebaul is reported to be
In the hands of our staunch US allies
But that sounds like rumour to me
The guards are all leaving on Wednesday
And weekend will see us set free
But look in tomorrow at tea-time
And there'll be some rumours for tea!

Jeg var veldig glad i å synge som barn. Men på grunn av alderen var selvfølgelig utvalget begrenset. Så hver søndag under gudstjenesten fikk jeg lov å stå på benken i kirken og synge mine sanger av full hals, mens menigheten sang sine salmer. Jeg synes i grunnen mor var ganske modig, jeg hadde aldri våget det samme under en norsk gudstjeneste.

Jeg har et annet minne fra kirken — det var fra julen 1943. Det var satt i scene et julespill, og jeg var engel. En liten, svært urolig engel på tre og et halvt år, lys og med masse krøller. Tror jeg var mest opptatt med å se etter kjente nede i kirkebenkene.

Av de tingene som står aller klarest for meg, er oppstillingen morgen og kveld. Vi sto på geledd utenfor brakka i timevis, mens de japanske fangevokterne skulle telle oss.

Det var nok en tålmodighetsprøve for en liten urolig unge.

Det tok tid fordi slutt-tallet ofte ikke stemte, og da måtte de starte på nytt.

En natt ble vi kommandert ut på appellplassen for å telles. Jeg husker jeg var redd der vi sto i mørket, for japanerne gapte så høyt når de telte. Det viste seg senere at man fryktet at noen av fangene hadde rømt. Kan tenke meg at mor var redd der hun sto. Senere en gang fortalte hun meg at hun var informert om de to som hadde klart å komme seg ut.

Disse to rømlingene holdt seg i skjul i noen huler i nærheten så lenge krigen varte. De sørget for å sende inn meldinger om krigens gang. Beskjedene ble smuglet inn på silkebiter som søppeltømmerne hadde i munnen. På avtalt sted spyttet de ut lappene, og de internerte fikk sin informasjon.

Det gikk en mur rundt hele leirområdet, og over denne foregikk det en utbredt handel med kineserne på utsiden.

Så lenge det fantes penger i leiren, ble de brukt. Senere brukte man smykker og til sist gikk det på løfter om betaling etter krigen. Kineserne var utrolig snille.

Weihsien var et seks mål stort område og ble etter hvert befolket av nærmere 2000 fanger Disse var fordelt på 800 briter, 600 amerikanere, 250 hollendere, 250 belgiere og ca.

100 italienere. Aldersmessig var hele spekteret representert, fra den eldste på over 90, til nyfødte.

Utenfor brakka vår hadde vi en spiseplass. Vi kunne bruke en snor til klesvask og en kokeplass, som nevnt tidligere.

Her kunne vi lage litt enkel mat når vi hadde noe å lage mat av. De japanske vaktene hadde stor «moro» av å sparke ned kokeplassen. Så var det til med å møysommelig bygge den opp igjen.

Når det gjaldt de japanske vaktene, så krevde de en enorm underdanighet fra oss fangene. Vi måtte bøye oss dypt hver gang vi møtte en av dem.

Jeg hadde en enorm respekt for disse brølende menneskene. Mor hadde gitt meg streng beskjed om ikke å gå alene i nærheten av porten. Der sto nemlig bevæpnede vakter, så der holdt jeg meg langt unna.

Fremdeles får jeg klump i magen av angst når jeg møter en japaner. Da OL ble arrangert i Japan for noen år siden, klarte jeg ikke å følge med på tv. Da jeg så soldater komme bærende inn med flagget under åpningen, sa det stopp, og senere så jeg ikke mer på OL.

I det daglige hang jeg som nevnt sammen med Sandra.

Jeg gikk ut og inn hos dem som en datter i familien. Jeg knyttet meg sterkt til pappa Meredith. Av og til tok han oss med begge to og gikk på tur. Da gikk vi ofte til en liten høyde i leiren. Der kunne vi se ut over muren. Han plasserte en unge på hver skulder, og så kunne vi se ut i friheten. Riktignok var vi små, men begge hadde oppfattet av samtalene hjemme hva frihet var. For familien Helsby var friheten forbundet med Amerika, og friheten hos oss var knyttet til Norge. Derfor satt vi på hver vår skulder og trettet høylytt om det var «Orge» eller «Merika» vi så der på utsiden av muren. Vi ble aldri enige. Kan tenke meg det måtte være morsomt å høre på.

Hele tiden mens vi var internert, hadde vi en slags kontakt med familien, via Røde Kors. Vi kunne bare skrive noen få ord, og det kunne ta flere måneder før brevene kom fram.

Når det gjaldt lek, laget vi oss leker av det vi kunne finne.

Slik gikk det til at noen av de større guttene laget seg en fotball av filler, som de brukte flittig på appellplassen. En dag var de uheldige og sparket ballen slik at den ble hengende fast i den høyspentførende piggtråden som gikk oppå muren. En av guttene hoppet opp, grep tak i ballen og ble selvfølgelig hengende fast.

Jeg kan ikke huske at jeg så selve episoden, men det jeg husker, er skrikene fra hans mor da hun måtte holdes tilbake fra sin døde sønn. Hun var enke, og dette var hennes eneste sønn. Tragisk! Når det gjaldt maten, var det ganske bra i 1943, men utover vinteren og våren 1944 ble det stadig dårligere og mindre mat.

En typisk dags meny var følgende: Til frokost fikk vi brød og grøt laget av muggent brød blandet med vann, servert uten melk eller sukker.

Vi fikk lutou: små, tørkede grønne bønner, eller kaoliang.

Lunch (hovedmåltidet) besto vanligvis av brød eller stuing — populært kalt SOS: «same old stew», det vil si brød med vann.

Av og til hendte det at vi slapp stuingen og fikk litt kjøtt, stekte poteter og sjy. Kjøttet var vanligvis råttent og av ukjent opprinnelse, antakelig hest eller muldyr.

Jeg vet at mor hadde oppdaget et stort kjøttlager i leiren.

Hun gikk til leirkommandanten og spurte om ikke fangene kunne få noe av dette kjøttet. Hun fikk til svar at, nei, det kunne de ikke, det var nemlig ikke råttent nok.

Siden maten var så vond, var det viktig at vi ikke ødela appetitten, Derfor gikk Sandra og jeg rundt med plakat på brystet hvor det sto: «Please don't give me anything to eat!» Min mor var jo som kjent sykepleier og visste derfor en del om hva slags stoffer kroppen trengte. Derfor gikk hun på søppelplassen og fant eggeskall etter at japanerne hadde spist innholdet. Disse skallene tørket hun og fjernet alle hinner. Deretter ble de knust og blandet i maten. Helt til i dag i mitt 62. år får jeg brekninger når jeg får en liten eggeskallbit i munnen. Men at effekten av eggeskallspisingen har vært bra, kan det ikke være tvil om, for tennene mine har vært sterke hele livet.

Jeg nevnte tidligere at det foregikk handel over muren.

Det var før det ble satt opp høyspent piggtråd. Sandras far, Meredith Helsby, var en av de mest aktive med å drive handel — sammen med en katolsk prest. Jeg har forstått det slik at de tok imot bestillinger fra fangene, for så å gå til møteplassen og levere bestillingen til kineserne. Så avtalte de leveringstidspunktet og gikk senere for å ta imot varene.

Selvfølgelig var dette farlig. Det var farlig å bli tatt, og det var også forbundet med fare å bli overrasket med varene i hus. Derfor var det viktig å distribuere varene fortest mulig til dem som skulle ha dem.

Vi fikk utdelt et slags mel som ble kalt kaoliang. Dette brukte vi til forskjellig slags bakst. Det ble faktisk bakt bryllupskake to eller tre ganger i løpet av disse årene. I 1997 da jeg var tilbake i China, spurte jeg en kineser hva kaoliang var for noe. Kineseren ble rystet og sa: «Dere fikk vel ikke det? Det er jo noe vi fôrer grisene våre med!» Det sier jo alt.

Kari Torjesen Malcolm forteller om en person i leiren som gjorde inntrykk på henne som tenåring:

«En av de unge heltene som tilbrakte all sin fritid med de unge, var den olympiske helten Eric Liddell, kjent fra filmen Chariots of Fire — Ildvognene. Han tok verdensrekorden da han vant 400 meter for Storbritannia under olympiaden i Paris i 1924, etter at han først hadde nektet å konkurrere på en søndag. Bare et år etter denne internasjonale suksessen hadde han reist til Kina som misjonær.

I leiren tok han på seg ansvaret for fritidsaktivitetene for de unge hver ettermiddag, og om kveldene spilte han sjakk eller pratet med dem. Mer enn noen andre brakte «onkel Eric» håp både til misjonærbarna og de andre.

Det ble sagt at «i vår lille verden som målte 150 ganger 200 yards, var han uten tvil den personen som var mest etterspurt, respektert og elsket».

20 nasjonaliteter var representert blant de 1600 fangene — med forretningsfolk, offentlig ansatte, misjonærer, prostituerte, narkomane og forskjellige bråkmakere. De hadde nytt friheten som utlendinger i Kina — langt hjemmefra. Vi ble ikke torturert som fanger i andre leirer, men vi fikk lite mat og levde med åpne kloakker, rotter, fluer og sykdommer. Uten den rause støtten fra kristne som Liddell, ville mange av dem bukket under på grunn av de tøffe forholdene i en overbefolket fangeleir. Liddell kunne bli observert mens han satte opp en hylle for en prostituert den ene dagen og bærende på kullstykker til en eldre person den neste dagen.

Et av mine største øyeblikk i fangeleiren var da jeg var alene om å prøve å slå hundrevis av fluer i kjøkkenet før 600 mennesker skulle stille seg opp for sin daglige matrasjon.

Da passerte Eric Liddell forbi. Jeg kjente ham godt, både som trener i håndball og som bibellærer. Nå stanset han opp og ga meg sin fulle oppmerksomhet i noen få ladede øyeblikk. Med sine stålblå, gjennomtrengende og blide øyne og sitt avvæpnende smil fikk han min fulle aktpågivenhet.

Han sa at som en kristen førte jeg folk nærmere til Kristus ved at jeg gjorde noe så enkelt som å slå i hjel fluer for dem. Jeg hadde hørt ham si at vi enten førte folk bort fra Kristus eller brakte dem nærmere Kristus. Nå takket han meg hjertelig for hva jeg gjorde akkurat da, mens det ikke var andre enn Gud som la merke til hva jeg gjorde, og ingen andre som kunne gi meg ros for det.

Med onkel Erics oppmuntring fortsatte jeg med å slå fluer og ble senere leder for en kampanje for å ta knekken på alle fluene.»

Elizabeth Hoyte Goldsmith var ett av 94 barna som kom til Weihsien uten at foreldrene var med. For øvrig ble 32 barn født i fangeleiren, mens 28 døde.

Elisabeth var på den tiden ni år gammel. Foreldrene gjorde tjeneste som misjonærer ca. 1000 miles unna. Lærerne viste spesiell oppmerksomhet overfor disse foreldrelose barna.

Da Elisabeth etter krigen spurte en av disse lærerne hva hun husket best fra livet i leiren, svarte hun: «Hver natt om sommeren dro jeg over dit hvor du sov din dypeste søvn. Du lå henslengt utover lakenet, dryppvåt av svette og med så lite klær som mulig på deg. Da så jeg det som min jobb å plukke av deg alle de vegglusene og sengedyrene jeg kunne finne.»

Kari Torjesen Malcolm forteller at troen på Gud betydde mye i fengslet. «Jeg følte en gang mens vi sang, at Gud spurte meg om jeg var fornøyd med ham under alle forhold.

Jeg følte jeg kunne svare ærlig at jeg var tilfreds med å høre ham til, selv om jeg var i fengsel.

En påske sang en frelsesarmemisjonær fra Wales med sin klare og sterke sopranstemme: «I Know That My Redeemer Liveth — Jeg vet at min gjenløser lever.» Mens jeg sto der på sementhellene, følte jeg at hun sang håp inn i mitt hjerte med ny visshet om at min oppstandne Herre virkelig var levende.»

Jeg har allerede fortalt om Meredith Helsby og datteren Sandra, som ble som far og søster for meg i Weishien. Kona het Christine, og hun fikk vi også et nært forhold til. I 1993 skrev Meredith en bok om livet i fangeleiren. Jeg tar med litt fra denne boken, der han forteller om mor og meg:

«Mens Inger ennå led under sorgen over tapet av sin mann, kom hun til Weishien. Vi ble snart venner med denne modige, sensitive unge norske kvinnen. Hun ble en del av vår spesielle gruppe, og var sammen med oss i selskaper og uformelle sammenkomster. Lille Astrid (AnWei) var så vakker med sine lyse krøller, hadde samme alder og høyde som vår egen Sandra, og de ble raskt venner. Da Meredith tok med Sandra på spaserturer, ville Astrid gjerne være med. Et sted like ved kirken var høyere enn de andre. Der løftet han jentene opp på skuldrene sine og lot dem få se over muren. Ingen av barna kunne huske hvordan livet var utenfor leiren, så etterpå diskuterte de om «det fjerne landet» de hadde sett utenfor muren var «Orway» eller «Merica». Ingen av dem hadde naturligvis vært i sine hjemland, men de visste hvor de hørte hjemme.»

Også Meredith var glad i Eric Liddell og svært takknemlig for det han betydde for misjonærbarna og alle andre.

Meredith forteller:

«Eric Liddell var tidlig i førtiårene da han kom til leiren.

Han gikk i posete shorts som rakk ham til knærne, og en romslig sportsskjorte. Han vandret med spenst og var et hode høyere enn de fleste. Hans brede smil strålte av tillit og håp, noe som alle satte pris på i disse omgivelsene. Eric var overhodet ikke opptatt av sin olympiske berømmelse.

Han snakket med en sjarmerende skotsk aksent og strålte av kristen glede, med en overstrømmende sans for humor.

Han hadde ikke noen spesiell sangstemme, men deltok med iver i de gode, gamle salmene.

Christine husker en av Erics illustrasjoner fra en preken:

"Han fortalte om en evangelist i Australia som hadde talt om Jesu inntog i Jerusalem. En ung mann hadde vitnet til en venn som var jockey, og på dette møtet var han til stede sammen med vennen sin. Da talen var over, sa jockey'en: 'For noen vidunderlige hender denne Jesus måtte ha hatt.

Hvis en utemmet eselfole kunne komme seg gjennom en skrikende, palmeviftende menneskemengde og nå trygt fram til bestemmelsesstedet uten at noen ble skadet, så er den eneste forklaringen at denne Jesus måtte ha hatt noen forunderlige hender.' Som en følge av dette ga mannen livet sitt til Kristus," fortalte Eric Liddell.

Eric var med på å undervise de unge. I kjemi hadde han bare en elev: Joyce Stranks, en 16 år gammel jente. Siden de ikke hadde lærebøker, satte Eric i gang med å skrive en hel lærebok i kjemi for hånd. Hun har fremdeles den boken som et dyrebart minne. Naturligvis fantes ikke reagensrør, kjemikalier eller annet utstyr, men i fantasien utførte Eric og Joyce all verdens eksperimenter.

Eric skrev også på den tiden en håndbok for Kristi disipler. Hensikten var at de unge skulle få en praktisk veiled- ning om hvordan de kunne vokse som kristne. I avsnittet der han skriver om andaktsstunden om morgenen, foreslo han å starte hver dag med seks spørsmål:

1)
Har jeg overgitt denne nye dagen til Gud, og vil jeg søke å adlyde Den Hellige Ands ledelse gjennom denne dagens timer?

2)
Hva har jeg å takke Gud for spesielt denne morge- nen?

3)
Finnes det noen synd i mitt liv som jeg bør be Kristus om tilgivelse og renselse for? Er det noen jeg skal be om unnskyldning eller få et godt forhold til igjen?

4)
Hvem vil Gud at jeg skal be for i denne morgenstunden?

5)
Hvilken betydning har denne morgenens bibelavsnitt for livet mitt, og hva vil han at jeg skal gjøre med det?

6)
Hva vil han at jeg skal gjøre i dag, og hvordan ønsker han at jeg gjør det?

Det ble så stor trafikk av unge til Erics rom at romkameratene hans satte opp en plakat som kunne snus: «Eric Liddell er inne / ute». På den måten kunne romkameratene slippe å svare til stadighet.

Eric ble syk. Første tegn på sykdommen var kraftig hodepine. Så ble han glemsom. En lege antydet at han var i ferd med å få et nervøst sammenbrudd. Dette likte Eric lite å høre. Derfor begynte han å pugge lange passasjer fra klassisk litteratur utenat.

Han klaget ikke. Selv etter at han ble lagt inn på hospitalet, var det få som skjønte hvor alvorlig syk han var.

Søndag ettermiddag 18. februar gikk han av sted for å få låne en sangbok. Han holdt på å skrive et brev til sin kone, og så ville han sitere fra sangen «Vær trygg, min sjel» helt ordrett. På denne tiden var kona hans i Toronto, Canada.

Det var ellers ingen som skrev brev på den tiden, for det var ingen mulighet til å få sendt dem. Likevel måtte han ha ant at det skulle bli hans siste ord til familien. (Brevet ble tatt vare på og brakt til kona hans i Canada fem måneder etter at alle slapp fri fra fangeleiren.)

Siste morgenen Eric levde, var kjemieleven Joyce hos ham. De snakket om å leve for Gud, og Eric sa: «Overgi deg » I neste øyeblikk fikk han en forferdelig krampe i hele kroppen. Joyce brast i gråt og sprang etter en sykesøster. I løpet av få minutter var han død. Det viste seg at han hadde en stor hjernesvulst som ville ha vært umulig å operere. Eric ble 43 år gammel, og han døde 20. februar 1945, bare seks måneder før leiren ble befridd.

Begravelsen ble den største som hadde vært i løpet av de to og et halvt årene Weihsien-leiren eksisterte. Eric hadde vunnet velvilje hos alle, enten de var hardkokte forretningsfolk, regjeringsansatte eller prostituerte. Alle hadde sett på Eric som en venn.» Dette forteller Meredith i boken sin.

Ellers var det ikke bare Eric som ble syk i leiren. Fru Christine Helsby ble syk av tyfoidfeber. Time etter time hang livet hennes i en tynn tråd. Selv tenkte hun stadig på ordet fra Bibelen: «Mine tider er i din hånd.» Hun overlevde så vidt, og Meredith fortalte at to vers fra Bibelen fikk spesiell betydning for dem under de vanskelige forholdene: «For du er mitt håp, Herre Herre. Du er min tillit fra min ungdom av» (Sal 71,5), og «Men jeg vil alltid håpe, og til all din pris vil jeg legge ny pris» (Sal 71,14).

Jeg tar også med noe Meredith forteller om julefeiringen i fangeleiren:

«Oppholdet i Weihsien ble en skolegang i kunsten å være takknemlig for de små ting. Julen 1944, som ble den siste under vårt fire år lange opphold som fanger, ga vi hverandre små hjemmelagede gaver. Vi vil alltid huske det som uttrykk for den sanne gavmildhets dypeste innhold.»

I august 1945 begynte ryktene å gå. Kunne det være sant at frihetens time nærmet seg? Jeg hadde en god venn i leiren som het Torje Torjesen og var 13 år gammel. Han var norsk misjonærsønn og var ofte barnevakt for meg. Han skrev om frigjøringen etter at han kom hjem til Norge:

«For litt over ett år siden opplevde jeg den lykkeligste dagen i mitt liv, 17. august kl. 08.00. Jeg hadde vært ute og pumpet vann. På vei tilbake syntes jeg at jeg hørte noe. Jeg stoppet, men lyden var borte. Jeg gikk noen skritt og stoppet igjen. Langt, langt borte hørte jeg lyden av et fly, et fly som ikke lignet de japanske. Denne gangen var jeg sikker, og jeg begynte å løpe rundt i leiren mens jeg ropte 'A plane, a plane". Men nå var jeg ikke lenger alene. Plutselig så jeg alle komme løpende ut av brakkene sine.
Der sto vi i den stille, klare morgentimen og så et firemotors amerikansk fly komme mot oss. Mange kvinner og menn så på med tårer i øynene, mens andre ikke visste om de skulle le eller gråte. Jeg sto der med en stor klump i halsen og så på flyet som kom nærmere og nærmere. Hurra! Snart var det rett over oss, og vi begynte å rope og skrike av full hals. Ropet kom fra 1700 fanger og var så høyt at det måtte høres i flyet.

Flyet fløy frem og tilbake og kom stadig lavere, og jubelen ville ingen ende ta da de slapp ut fallskjermer i alle farger: røde, gule, grønne, blå og hvite.

Opphisselsen var nesten mer enn vi kunne klare, men jeg befant meg midt inni en stor folkemengde som stormet mot porten som hadde vært stengt i tre år. Vaktene ble redde og flyktet, og lik en vill horde styrtet vi ut for å finne våre befriere. Så fort vi fant dem, ble de løftet opp og båret inn i leiren som helter, mens Frelsesarmeens band spilte og vi sang forskjellige allierte nasjonalsanger. Uten å ha vært fange på innsiden av murene i tre år, går det ikke an å forstå hvor fantastisk det var å være fri igjen.»