Ja, slik som vi nettopp har fått høre, opplevde 13-åringen Torje situasjonen. Jeg må si at min versjon er litt annerledes.

Som jeg tidligere har fortalt, hadde jeg fått streng beskjed om ikke å nærme meg porten. Så da alle i gledesrusen løp ut gjennom porten, tok mor meg i hånden og løp sammen med de andre. Problemet var bare at jeg fikk panikk og begynte å hyle og grine. Det eneste mor kunne gjøre, var å ta meg på armen og gå tilbake til leiren.

Vi fikk selvfølgelig delta i gledesrusen på innsiden av muren, og vi fikk også vår del av godsakene fra containerne som hadde kommet med fallskjerm.

Seiersmåltidet den kvelden besto av en tomat og et eple til hver. Det var nesten for godt til å være sant!

Neste dag var hele leiren kledd opp i militærtøy. Torje fortalte meg senere at han og kompisene hans hadde funnet sjokolade i noen av containerne som hadde sprukket.

De hadde spist til de brakk seg. Selv etter 50 år var ikke sjokolade det han likte best. Han hadde tydeligvis fått mer enn nok.

Nå tok de allierte militære over driften av leiren, og vi fikk nok å spise. Men ikke før 25. september fikk vi lov til å forlate leiren. Det ble en seierstur med tog fra Weihsien til Tsingtao. Hele veien ble vi hyllet som helter. Kineserne sto langs jernbanelinjen og vinket og ropte til oss.

Vel ute ved kysten ble vi innkvartert på et luksushotell som lå ved en hvit sandstrand. Jeg har et bilde på netthinnen av store konkylier som lå rundt på stranden.

Her fikk vi all den maten vi bare ville ha. Det ble nesten for mye. Jeg kan huske jeg ble spurt hva jeg ville ha på brødskiva. Jeg ble veldig forskrekket og svarte: «Thanks, I have butter.» Men det varte ikke lenge før noen hadde lært meg at brød med peanøttsmør og honning var veldig godt.

Fremdeles synes jeg det er kjempegodt. En riktig kaloribombe!

Her er brevet mor skrev hjem til sine foreldre og sin søster hjemme i Norge:

Edgewater Mansion, Tsingtao, Oct. 2, 1945.

Kjære far, mor og Aase.

Ja, nu er vi endelig fri igjen etter tre års fangenskap og kan skrive igjen. Det er så rart å skrive på norsk at dere må unnskylde feilene. Håper dere har fått telegrammet som jeg sendte forrige uke. Vi vet ingenting bestemt ennå, det er alle slags rykter selvfølgelig, men vi håper at om en uke eller to vil vi være på vei hjem, og da kanskje vi kan nå hjem til jul. Ville ikke det være storartet? Jeg hadde håpet at vi kanskje ville bli sendt hjem over Canada så jeg kunne fått noen klær å komme hjem i, men amerikanerne og canadierne reiste én vei, og vi reiser med engelskmennene en annen vei, antakelig den samme veien som jeg reiste ut.

Vi er her i Tsingtaos største hotell, en nydelig plass med utsikt til havet på tre sider. Der er en deilig sandstrand her hvor barna har mye moro. Kan tro det er vidunderlig å gå til dekket bord hver dag, og med mye god mat. Men jeg tenker ofte det ville vært bedre å komme hjem direkte fra Weihsien. Da ville vi ikke ha vært bortskjemte. For etter hva vi hører, så har ikke dere mye verken av mat eller klær. Men vi gleder oss så til å komme hjem til dere, og så vil nok Gud sørge for resten. Jeg kan ikke tro at det virkelig er sant at vi er på veien hjem.

Tror dere jeg kan få noe å gjøre når jeg kommer hjem?

Dere får holde øyne og ører åpne og legge inn et godt ord for meg. Jeg arbeidet på sykehuset i Weihsien de siste månedene, så jeg er ikke helt ute av øvelse.

Det er akkurat en uke i dag siden vi kom hit, bare 580 av oss. Det er fremdeles ett tusen igjen der oppe. De sitter ferdig pakket stakkars og bare venter. Men det er ikke plass for dem her før de får oss av sted. Dere skulle ha sett den velkomsten vi fikk langs hele jernbanen. Nedover var det fullt av folk som klappet og ropte hurra. Og da vi kom her til byen, ble vi møtt på stasjonen av det engelske marinemusikkorpset, og gatene var aldeles fulle av folk. De hadde stått der fra tidlig om morgenen, og vi kom ved tretiden om ettermiddagen. Det var vel omtrent klokken seks før vi forlot stasjonen, og folk var der fremdeles. Det er fryktelig vanskelig å tenke ut noe å skrive, det er så lenge siden jeg har skrevet brev, og så har jeg Astrid her, og hun er en skikkelig skravlekopp, og så er jeg trett. Sjøluften og hele forandringen virker den veien. Nå skal vi til byen og prøve å få et par sko til Astrid, de koster vel en 2000 dollar! Pengene er simpelthen ikke verdt noe her nå. Jeg skal forsøke å skrive igjen, men vent ikke for mye av meg, jeg kommer snart hjem, og da skal jeg fortelle alt mulig. Håper ikke noen venter at jeg skal «preke» og fortelle om misjonsarbeid, for det vet jeg ingenting om, det er så fryktelig langt tilbake i tiden.

Hjertelig hilsen til dere alle tre fra Inger og Lillegull.

Hvor lenge vi bodde på Edgewater Mansion, er jeg ikke helt sikker på. Men til slutt fikk vi plass på en båt med kurs for Hongkong. Denne turen ble litt av et mareritt. Vi havnet midt oppi kraftige tyfoner. Navnet på denne orkanen var Okinawa-tyfonen, og ti andre båter gikk ned like i nærheten.

Vi kom trygt til Hongkong og håpet selvfølgelig å dra direkte derfra til Norge. Men så enkelt skulle det ikke bli.

Vi ble plassert i venteleir i flere uker.

Tiden her ble mye lengre når vi bare gikk og ventet.

Hver dag var mor nede i havnen for å høre om det var noen som hadde ledig plass. Hver dag — samme nedslående svar: dessverre, alt fullt. Båtene kom nemlig med tropper nordfra, fra Shanghai og traktene der omkring.

Endelig fikk vi plass på et troppetransportskip som skulle til England. Vi reiste fra Hongkong den 15. desember, og mor hadde et lite håp om å rekke hjem til jul. Slik skulle det ikke gå. Julen ble feiret om bord. Men den ble likevel en opplevelse for meg.

Men la meg ta tingene i riktig rekkefølge. Vi seilte gjennom Suezkanalen, og jeg kan huske jeg så kamelkaravaner som «bølget» fremover i landskapet.

Da vi kom til Suez, fikk vi gå i land. Vi ble ført til en stor hall. Her hadde Røde Kors en stor hjelpestasjon hvor vi skulle få utdelt klær. Mor plasserte meg i en form for barneparkering mens hun gikk rundt for å finne noe som passet. Men den som ikke ville sitte passivt i en barneparkering, det var meg. Nei, jeg kunne da klare meg selv, og hjelpe til var jeg vant til, så jeg begynte runden. Da jeg en stund senere fant igjen mor, kunne jeg stolt vise fram en rosa og hvit morgenkåpe og en nydelig skulderveske med bilder av kameler på. Jeg syntes jeg hadde vært riktig flink. At mor kanskje hadde blitt redd, tenkte jeg ikke på.

Så gikk turen videre inn i Middelhavet. Første juledag var vi i nærheten av Malta. Været var deilig, og vi barna som var om bord, holdt oss ute på dekk. Plutselig fikk vi se et fly som kretset over skipet, og så kom det beskjed over høyttaleren at alle barna måtte komme ned i salongen. Her ble vi kjempeoverrasket. For der var Santa Claus! De sa han hadde kommet med flyet fra Malta. Kan dere forstå meg når jeg i mange år hevdet at julenissen bodde på Malta — og ikke på Nordpolen?

Julen ble behørig feiret om bord.

Så gikk ferden videre til England. Her ble vi tatt imot som helter, forresten nei, ikke vi, men de engelske soldatene. Men også vi fikk velkomsttakk fra Buckingham Palace.

Men så kom utsendingen fra den norske ambassaden.

Og tro det eller ei: Oss ville han ikke ha noe med å gjøre.

Han hadde bare fått beskjed om å ta imot norske sjøfolk, han! Det var litt av et slag i ansiktet. Men i land måtte vi jo.

Hvor vi bodde, aner jeg ikke. Men jeg kan huske at vi gikk gatelangs i Liverpool og kikket inn gjennom vinduene til folk som feiret den første fredsjulen. Vi måtte gå gatelangs og tigge.
Plutselig en dag kom beskjeden vi hadde ventet på. Vi skulle få komme hjem til Norge. Nå var det ikke måte på hvor fint alt var. Vi ble sendt til Newcastle, og der gikk vi om bord i en Fred. Olsen-båt som skulle til Oslo.

Vi ble anvist lugar på første klasse. Der var to rom, og for første gang i mitt liv skulle jeg få sove i eget rom. Mitt aller første utbrudd da vi åpnet døren til lugaren, sier vel egentlig sitt: «Look mummy, white sheets!» Tenk, hvite laken!

Alt jeg tidligere hadde sett, hadde vært grått eller brunt.

Også her fikk vi en urolig tur. Det var full storm i Nordsjøen. Jeg kan huske de voksne snakket om at det var bra bord og stoler var boltet fast! Da mor og jeg kom opp til frokost første morgenen, var vi helt alene. Alle passasjerene lå til køys. Jeg hadde vanskelig for å forstå hvordan noen kunne la være å spise når det var så mye godt!

Da vi seilte inn i Oslo havn, hadde vi tatt oppstilling ved siden av landgangen. Vi hadde sendt telegram, så de som var hjemme, visste at vi kom. Men ellers var uvissheten stor. Mor hadde ikke hørt noe hjemmefra siden 1944, så hun visste ikke om foreldrene levde engang.

Hun ser sin mor alene på bryggen og fikk bange anelser.

Far da? Var han død?

Plutselig ser hun akterover på dekket, og der ser hun sin far komme mot seg med armene utstrakt. De falt hverandre om halsen og storgråt.

Voksne var nå rare. Her hadde vi snakket om og gledet oss til å komme hjem, og så gråt de! Vi skulle jo være glade.

Ingen hadde noen gang fortalt meg om gledestårer.

Men hvordan var morfar kommet om bord? Vi hadde jo ikke lagt til kai engang! Jeg fortalte vel helt i begynnelsen at morfar var toller. I kraft av dette hadde han kommet om bord sammen med andre tollere langt ute i Oslofjorden, og nå var vi endelig sammen.

Da vi kom i land, forsvant mor og morfar av gårde for å ordne med koffertene, mens jeg ble plassert i en diger taukveil. Mormor ruslet frem og tilbake og kikket på sitt lille barnebarn. Jeg snakket bare engelsk, og hun kunne ikke et eneste ord engelsk. Så det ble bare til at vi så på hverandre og kunne smile til hverandre. Jeg husker henne fra den dagen som en liten, hvithåret gammel dame, kledd i sort. Hun så snill ut.

Da alt var ordnet, tror jeg vi hadde en overnatting i Oslo før vi dro til Vestbanen for å ta toget hjem til Grimstad.

Det var på den tiden det var harde trebenker, og passasjerene satt rygg mot rygg. Det var blitt januar 1946, det var kaldt og det snødde.

På meg hadde jeg en dress som mor forgjeves hadde forsøkt å forlenge med strikkede vrangborder. Den rakk meg visst langt opp på armen og til midt på leggen. På bena hadde jeg clogs (beskrevet tidligere), noe annet ville jeg ikke ha på meg.

Turen nedover gikk fint. Da vi kom til Nordagutu, gikk morfar, mor og jeg ut på perrongen for å leke litt i snøen.

Snø var noe helt nytt for meg. Mormor satt inne i kupeen og kikket på oss gjennom vinduet. Hun hørte medpassasjerenes kommentarer: «Se på det stakkars barnet, se så tynn hun er.» Akkurat det var det nok ikke så lett for en mormor å høre om sitt eneste barnebarn på den tiden.

Da vi kom til Grimstad stasjon, ble vi møtt av min tante Aase. Hun tok meg på armen og ble visst forskrekket over hvor lett jeg var. Jeg kan huske at hun en tid senere sa til mor at det var nifst å bade meg. Hun var nesten redd jeg skulle gå i stykker. Jeg var så tynn at ribbeina kunne brukes som xylofon, sa de.

Da vi kom hjem til mormor og morfar på tollboden, kan jeg huske at det fremdeles sto et stort juletre mellom vinduene i dagligstuen. Det står for meg som verdens vakreste juletre.
Ikke lenge etter at vi kom hjem, fikk jeg kikhoste. Sykdommen tærte enormt på den allerede uttærte kroppen min. Så da det led mot sommer, ble jeg sendt på landet til Toskardal i Landvik for å fetes opp.

Der på gården bakte de sine egne brød og laget smør, og jeg fikk beskjed om at hullene i brødskivene var der for at jeg skulle fylle dem med smør.

Jeg lot meg ikke be to ganger. Det aller beste jeg visste, var å få en spiseskje med smør som jeg kunne kose meg med.

Noe av det første som måtte ordnes etter at vi kom hjem, var noen skikkelige klær. Nå kom morfars avlagte uniformer godt med. Sydame ble skaffet, og så var det bare å sette i gang. De aller første norske ordene jeg lærte, var følgende: «Snu deg rundt!» Det hørte jeg vel ganske ofte når vi skulle prøve hos sydamen.

Av morfar fikk jeg en flott spark, selv om julen for lengst var over. Jeg var så stolt av sparken min. En dag mor og jeg hadde vært hos baker Bergshaven og kom ut av butikken, var sparken borte. Jeg gråt og var dypt ulykkelig.
«I thought me and my spark should live happily ever after!»

var min kommentar. Sparken ble senere funnet av politiet, og lykken var igjen opprettet.

Hele denne vinteren og våren ble jeg invitert i fødselsdagsselskaper til halve Grimstad. Så da min 6-årsdag opprant 14. juni, ble det et enormt selskap. Jeg husker mormor hadde dekket bord på verandaen og laget digre bløtkaker i flere etasjer. Vi må her huske på at dette var like etter krigen, og ingen var vant til slik mat. Derfor forsynte barna seg med litt for mye, og mange forspiste seg.

En av gjestene ble spurt da hun kom hjem, hvordan det hadde vært i selskapet. Svaret lød slik: «Det var såååå gøy, alle var kvalme, og tre kasta opp!» Med andre ord — toppen av lykke!

I august 1947 begynte jeg på Grimstad barneskole. Utpå våren 1948 fikk jeg beskjed om at vi var to jenter i første klasse som hadde mistet far under krigen. Vi to ble plukket ut til å overrekke kronprins Olav blomster da han kom for å avduke minnesmerket over de falne. Det ble en stor opplevelse.

3.11111.11■--

Jeg fikk gi kronprins Olav blomster da han kom til Grimstad.

Intervjuet i «Grømstadposten»

Mor og jeg var naturligvis interessante personer i den lille byen. En dag sto det en overskrift i avisen: «Grimstad-dame forteller fra sitt opphold i leiren Weihsien i Nord-China.» Teksten lød slik:

«Fru Inger Danielsen, enke etter misjonær Gerhard Danielsen, er kommet hjem etter henved tre års fangenskap i japansk leir i Weihsien i Nord-China, sammen med sin lille datter Astrid Gro.

Vi treffer fru Danielsen, som er datter av tollstedsbestyrer Jørgensen og frue, og ber henne fortelle litt fra sitt opphold der ute.

Jeg var i Shanghai sommeren 1941. Min mann var da død, og jeg forsøkte å komme til Amerika som sykesøster. Det gikk ikke. Jeg fikk ikke innreisetillatelse på grunn av at min familie bodde i et okkupert land. Jeg ble da spurt om å reise til Little Norway i Canada som sykesøster. Men mens jeg holdt på med å ordne med dette, kom krigen, og japanerne stengte portene til Canada.

Så reiste jeg og lille Astrid Gro opp til Tsingtao, hvor jeg skulle være bestyrerinne ved et sykehus. Det var innfødt lege og betjening der. I Tsingtao bodde vi i våre egne hjem, men vi fikk bare bevege oss innenfor et bestemt område. Vi var fem personer der og hadde 30 soldater til å holde vakt over oss.

I Tsingtao var jeg en gang i flere timers forhør. De trodde jeg var spion fordi jeg hadde reist nokså mye de siste årene. Jeg hadde vært på slike steder som nettopp 85