Mor og jeg var naturligvis interessante personer i den lille byen. En dag sto det en overskrift i avisen: «Grimstad-dame forteller fra sitt opphold i leiren Weihsien i Nord-China.»

Teksten lød slik:
«Fru Inger Danielsen, enke etter misjonær Gerhard Danielsen, er kommet hjem etter henved tre års fangenskap i japansk leir i Weihsien i Nord-China, sammen med sin lille datter Astrid Gro.

Vi treffer fru Danielsen, som er datter av tollstedsbestyrer Jørgensen og frue, og ber henne fortelle litt fra sitt opphold der ute.

Jeg var i Shanghai sommeren 1941. Min mann var da død, og jeg forsøkte å komme til Amerika som sykesøster.

Det gikk ikke. Jeg fikk ikke innreisetillatelse på grunn av at min familie bodde i et okkupert land. Jeg ble da spurt om å reise til Little Norway i Canada som sykesøster. Men mens jeg holdt på med å ordne med dette, kom krigen, og japanerne stengte portene til Canada.

Så reiste jeg og lille Astrid Gro opp til Tsingtao, hvor jeg skulle være bestyrerinne ved et sykehus. Det var innfødt lege og betjening der. I Tsingtao bodde vi i våre egne hjem, men vi fikk bare bevege oss innenfor et bestemt område. Vi var fem personer der og hadde 30 soldater til å holde vakt over oss.

I Tsingtao var jeg en gang i flere timers forhør. De trodde jeg var spion fordi jeg hadde reist nokså mye de siste årene. Jeg hadde vært på slike steder som nettopp hadde spesiell interesse for japanerne. Men det gikk da bra.

Da jeg kom ut fra forhøret, kan jeg huske at folkene mine så på meg med redsel i øynene. Vi hadde jo ofte hørt om hvordan japanerne bar seg ad under forhør. Det var på samme måte som vi nå hører og leser at tyskerne gikk frem.

Vi ble i Tsingtao i ca. ett år. Da ble vi flyttet et stykke utenfor leiren. Her var vi i ca. seks måneder. Da ble vi flyttet igjen. Japanerne sa at amerikanerne hadde flyttet sine fanger lenger inn i landet, derfor ville de gjøre det samme med oss.

Så kom vi da til Weihsien. Dit kom etter hvert fanger fra hele Nord-China, så til slutt var vi samlet ca. 1700 mennesker av alle nasjonaliteter. Vi var 16 norske. Senere døde der en gammel skipper, så ble vi altså femten.

I Weihsien var det lange brakker, oppdelt i rom med plass til fire. Uansett om det var kvinner eller menn, fire skulle det være. Senere ble det lettere, slik at en familie fikk ett rom. Således fikk min lille pike og jeg et enmannsrom.

Men en måtte jo stri for å få det til, da.

— Og hvordan var maten, da?

Den var heller skral. Vi fikk poteter, mest søte, og kinakål. Smør smakte vi ikke på tre år. Men vi tusket til oss peanøtter som vi laget pålegg av. Barna skulle få to glass melk om dagen, men den var temmelig blå, da. Det var forresten sjelden de fikk så meget. Så var det råttent kjøtt. De hadde nok av kjøtt på lager, men unte oss det ikke før det var skjemt. Det er ikke råttent nok, sa de gjerne. Vi måtte koke alt vannet, så matlagingen ble så meget tyngre enn f. eks. her. Vi fikk tørt brød, men vi var så heldige at vi fikk et slags mel hele tiden. Lenger syd i landet var det bare ris de fikk. De syke fikk egg, og vi samlet sammen eggeskallet som vi knuste og vasket, og senere spiste. På den måten fikk vi litt kalk i oss.

I Weihsien var det forresten bedre med maten enn i Tsingtao, for her kunne vi koke litt selv. Og da laget vi ofte noe vi kalte stew, det er en slags suppelapskaus. Vi hadde tre store felleskjøkkener til å begynne med. Senere ble det foretatt en utveksling med japanske og amerikanske krigs- fanger. Følgelig mistet vi nokså mange amerikanere, og da ble det nok med to kjøkkener.

Men vi ble jo ikke mette av maten vi fikk i felleshusholdningen, derfor laget vi oss noe selv. Vi satte opp ovner utenfor rommene våre av en gammel kjeksboks vi murte ildsted i. Disse ovnene ble jo finere etter hvert som teknikken ble utviklet blant fangene. Det hendte jo at vokterne var i dårlig humør og sparket ned hele greia, men da var det til å mure på nytt.

— Men fikk dere mat til å koke, da?

Ja, noe mat kom da inn i leiren. En gang fikk vi Røde Kors-pakke, og julen 1944 sendte den svenske konsulen i Tientsin pakker til oss norske. Men pakkene var bestandig åpnet, og en del av innholdet fjernet før de rakk helt frem til oss.

Men så ble der drevet tuskhandel med kineserne over murene, da. Og det var ikke lite som kom inn på den måten.

Og fikk en tak i noe, delte en med andre. Det ble satt opp elektrisk gjerde, men likevel fortsatte de med handelen. Så ble det satt opp ytterligere en elektrisk ledning, men der var da enda noen som fikk se sitt snitt til å smyge mellom ledningene. Senere ble det anskaffet blodhunder i leiren.

Da var det nokså farlig med denne byttehandelen, men fremdeles var det noen som våget seg til og som formidlet til andre. Men det var jo farlig hvis noen ble knepet. Da ble de tatt og slengt ned i en mørk celle med noen tregreier mellom fingrene. En gang ble en kineser hengt og ble hengende i galgen temmelig lenge.

Ellers var nok ikke vi ute for de verste fangevokterne i vår leir. En hadde inntrykk av at jo lenger japanerne kom vekk fra Tokyo, jo verre ble behandlingen av fangene. På Java hadde det jo vært noe aldeles grusomt.

Det som tok mest på oss, var den stadige uvissheten. Vi fryktet jo hva som helst. Etter freden var det en båt som gikk til Europa med ødelagte sykepleiere om bord. De var simpelthen rekvirert av japanerne. Vi slapp heldig fra det.

Vi merket forbønnens makt og merket at Gud hjalp oss mange ganger.

— Hvordan gikk dagene der i leiren?

Vi måtte arbeide, og vi ble delt opp i forskjellige partier. Noen pumpet vann, alt vannet måtte nemlig pumpes.

Andre bakte brød, noen gjorde rent, andre laget kull til fyring osv. Vi fikk utlevert kullstøv, blandet det med vann og jord, og formet det til klumper som vi tørket i sola. Det var en engelsk kullgruve ikke så langt fra leiren. Den hadde selvfølgelig japanerne overtatt. Men de holdt igjen noen belgiske arbeidere der. De sendte oss forresten av og til pakker. Det var merkelig å se at direktøren for gruvene også måtte streve med å lage kull til oppvarming.

— Hva arbeidet De med?

Jeg sorterte først frosne grønnsaker, en slags purreløk som var så sterk at tårene rant ustanselig. Senere skurte jeg border og benker i spisestuen. De siste månedene var jeg på sykehuset som sykesøster. Det ble opprettet barnehager i leiren, så vi satte barna der mens vi gikk på arbeid.

Foruten arbeid måtte vi også få tid til å stå i køer for å få tak i de forskjellige tingene vi trengte.

Det var verst med klær. Vi snudde og lappet på de gamle fillene vi hadde. Ikke sko og ikke strømper. Vi byttet til oss en slags sandaler.

Men merkelig nok var helsa god i leiren. Det kom nok av at vi var så mye ute. Om vinteren er det temmelig kaldt der, da skal en helst kle seg godt. Om sommeren er det temmelig varmt, og da kan det ofte regne temmelig voldsomt.

Jeg husker amerikanernes frihetsdag 4. juli. Da regnet det slik at et stykke av muren falt ned. Det tok vi som et godt tegn.

En natt fikk jeg forresten et stykke av taket i hodet. På takene murer kineserne en slags leire under taksteira. En natt det regnet så voldsomt, ble jo leiren oppbløtt, og følgen var at hele taket datt som søleklatter i hodet på meg. Det tok temmelig lang tid før taket ble reparert.

— Hvordan var humøret hos fangene?

Vi holdt det oppe så godt vi kunne. Vi fikk i stand møter og annen underholdning. Vi hadde et forsamlingslokale hvor dette foregikk. Men alt måtte jo kontrolleres av japanerne. Kl. 10 om kvelden gikk lyset, det kom igjen når det begynte å mørkne om ettermiddagen, så det var ikke lenge vi fikk ha lyset.

En tid hadde vi forresten lyset om morgenen, uten at vi skjønte hvorfor. Men så viste det seg at en katolsk prest hadde ordnet det. Han hadde nemlig oppdaget at på den tiden var ikke noen av vokterne til stede. Han nyttet da høvet til å sette lyset på. Det ble selvsagt oppdaget, og mannen fikk sin straff.

Det beste av alt var at vi var underrettet om krigssituasjonen. Det kom en mann inn i leiren som skulle tømme aske. Han ble selvsagt undersøkt av vakten. Men denne mannen hadde en silkebit i munnen, og på den silkebiten var det skrevet i kode. Fillen spyttet han ut så noen av hans få innviede fikk tak i den. Der var en gang rømt to mann fra leiren. De var nok ikke så langt unna. Og da freden kom, troppet mannen som tømte aske, opp i flott kinesisk offisersuniform sammen med de to rømlingene. Men da likte ikke japanerne seg.

Senere fikk vi vite at det hadde ligget kinesiske tropper ikke så langt unna leiren og holdt øye med oss. Hadde det hendt noe spesielt, ville de ha kommet til unnsetning.

Blant annet var det snakk om at leiren vår skulle flyttes til Mandsjuria. Hadde det hendt, ville de ha kommet. Men det visste vi jo ikke noe om mens vi satt der.

Jeg husker den dagen vi fikk høre om freden i Europa.

Da ble det jubel. Og dagen skulle feires. På et tårn var det en klokke, og på den hadde to av mannfolkene våre ringt.

Det var et avtalt tegn at når det ble ringt på den klokka, var det beskjed til en japansk leir i nærheten om at der trengtes forsterkninger hos oss. Derfor ble det et forferdelig leven.

Vi måtte stille til appell kl. ett om natten med barna. Vi sto der et par timer og ventet på å bli skutt. Vi hadde nemlig ikke hørt at klokken ringte, og derfor visste vi ikke hvorfor det var slik oppstandelse.

Så kom den 15. august da vi fikk rede på at det var fred. Men først den 17. hørte vi duren av fly. Det kretset over leiren en stund, så dalte det ned. Og vi stormet ut av leiren i vill begeistring. Det viste seg å være sju mann med det flyet. Det var en militær kommisjon som skulle se etter hvordan vi hadde det. De hadde med seg radioapparater og sendte melding fra leiren.

Den 27. august kom den første store forsendelsen med mat og klær. Det var mannsklær, tatt ut av et militærdepot. Senere kom det forsterkninger, og først og fremst ble de syke transportert vekk. Vi andre ble delt i tre partier etter hvor vi skulle hen. To partier ble sendt til Nord-China.

25. september reiste vi fra leiren, etter to år og elleve måneders fangetid. Vi kom av sted med jernbanen. De som reiste etter oss, måtte ta fly, for da hadde kommunistene ødelagt jernbanen.

Overalt ble vi mottatt med stor begeistring. Vi som skulle til utlandet, reiste sørover. I Tsingtao ble det rekvirert et stort badehotell, hvor vi fikk ekstraforpleining. Det ble også arrangert underholdning, opplysende foredrag osv.

Der var vi i to uker før vi fikk komme videre med to troppetransportskip til Hongkong. Her var vi i seks uker. Så var det om bord igjen og på vei hjemover. Vi var ca. 30 norske blant passasjerene, de fleste sjøfolk. Vi feiret julen om bord.

Akkurat da vi passerte Malta, hadde vi barneselskap. 30. desember var vi i England. Først en ukes tid senere kom vi ombord i Fred. Olsens Bretagne. Det var vidunderlig å komme på en norsk båt, og så å stå på norsk jord igjen. Den 7. januar kom vi til Oslo.

Det er godt å være hjemme igjen. Vi har mistet så å si alt. Noe ble tatt og noe ble stjålet, så det var smått med klær. I Suez tok Røde Kors oss i land og gav oss klær til å komme hjem i.

Men vi er da kommet hjem, og det er hovedsaken!

— Vil De ellers fortelle oss noe om deres inntrykk av det kinesiske folk?

Mens min mann levde, var jeg med en bibelkvinne på besøk rundt om i hjemmene. Mennene kunne ikke arbeide blant eller snakke med kvinnene på den måten. De hadde mennene sine å gå til.

Ellers hadde kvinnene det bedre nå enn før. Det er jo lenge siden det ble forbudt å snøre føttene. Hårpisken er også et tilbakelagt stadium. Klesdrakten er blitt noe enklere. Arbeidsdrakten for kvinnene er ennå lange benklær og den side jakken av bomull eller silke. Jo tykkere silken er, dess rikere folk, selvsagt.

Opplysningen er bra. Selv folk lenger opp i høylandet har bra med skoler nå. Det kom nok i stor grad av krigen. For etter hvert som japanerne trengte seg frem, måtte skoler og administrasjonsvesenet som før holdt til ved kysten, også trekke seg lenger inn i landet.

Der er åpent for Guds ord. Og hvis misjonærene får arbeide i fred der ute, er det nok store muligheter for misjonens sak i China. Det lover jo også godt for det kinesiske folk at der er troende menn i regjeringen som skal styre det svære landet, slutter fru Danielsen.»