Så gikk det mange år. Tiden i Kina var et «ikke-tema».
Jeg fikk beskjed om å legge det bak meg og glemme. Til og
med min hjertevenninne Sandra mistet jeg kontakten med.
Siste kontakt var et brudebilde av henne da vi begge var i
begynnelsen av 20-årene. Senere ingenting.
Det verste folk kunne si til meg i oppveksten, var: «Du
skal vel reise ut som misjonær, du, og fullføre den gjerning
din far begynte.» Det føltes som et enormt press. Jeg hadde
ikke det minste lyst til å dra ut igjen, og jeg følte det ble lagt
et utilbørlig press på meg. Kanskje kan jeg si: Heldigvis var
Kina stengt på den tiden, så det var umulig å komme dit.
Det føltes nesten som en lettelse.
Mor og jeg flyttet til Asker i Akershus i 1950. Jeg hadde
fått Grimstad-dialekt og ble mobbet for det på skolen. På
den tiden fikk mor sykdommen Parkinson. Kanskje hadde
alt stresset hun hadde vært gjennom, fremskyndet sykdommen. Hun var jo blitt enke bare 29 år gammel, og hun
hadde opplevd til dels traumatiske ting. Heldigvis levde hun
helt til 1968. Da var jeg blitt 28 år gammel. I mellomtiden
hadde jeg fullført examen artium i 1959 og utdannet meg
som lærer.
Særlig i 15-16-årsalderen begynte jeg å drømme om
tiden der ute. Jeg husker spesielt en morgen jeg begynte å
beskrive leiren for mor. Men hun sa: «Nei, det så ikke sånn
ut.» Selvfølgelig ga jeg meg. Hun var jo voksen og husket
sikkert ting bedre enn jeg, tenkte jeg.
Hun ble gående og gruble mens jeg var på skolen. Da
kom hun på at hun hadde et kart over leiren liggende på
loftet. Hun fant det frem og fant ut at det jeg hadde drømt,
var korrekt, og at hun husket feil. Underlig hvordan ting
ligger lagret i underbevisstheten.
Jeg hadde vansker med å leve med alle de ubesvarte
spørsmålene. Etter hvert slet jeg både med søvnproblemer
og angst. Det var vanskelig å se bilder fra krig.
Mange år gikk. Kina ble igjen et åpent land. Av og til
streifet tanken på å ta en tur tilbake. Men nei, det fristet
liksom ikke.
Først høsten 1994 tok jeg kontakt med den norske ambassaden i Beijing. Etter lang tid fikk jeg svar tilbake om
at de hadde funnet ut hvor leiren hadde ligget, og at det
fremdeles lå et sykehus i Qingdao hvor mor hadde jobbet i
1941. De sa jeg var hjertelig velkommen til et besøk, og en
mister Xu Peifeng ville med glede legge til rette for meg.
Men fortsatt var dette en helt umulig tanke. Kina lå altfor
langt borte. Jeg hadde ikke mot. På denne tiden bodde jeg
i Kristiansand.
To år senere fikk jeg se et av programmene til Tore
Strømøy på tv — «Tore på sporet». Folk ble anmodet om å
skrive, og jeg tok sjansen. Det jeg ikke visste da, var at Per
Gerhard, min sønn, og Randi, hans kone, som var bosatt i
Frankrike på den tiden, allerede hadde skrevet til Tore, og det
hadde også Rolf Andersen (min kurator i Nasjonalhjelpen.)
Tore fortalte meg senere at det var første gang han fikk
tre forskjellige brev om samme sak. Han var også veldig
forskrekket, for det var helt nytt for ham at det hadde sittet nordmenn i fangenskap i Østen. Dette lød interessant.
Han ringte til meg høsten 1996 og sa: «Vi reiser til Kina.»
Det hørtes så lettvint ut, og jeg fikk sjokk. Men tiden gikk,
uke etter uke, og jeg hørte ikke mer. Så jeg prøvde å forsone
meg med at det ble nok ikke noe.
Men så 21. februar 1997 ringte telefonen, og det var
Ma Rosnes fra NRK som ringte. En hyggelig damestemme
kunne fortelle at de planla tur til Kina, og spørsmålet var
om jeg kunne dra 11. mars samme år. Det var bare 18 dager
til, og jeg ble helt stum. Blodtrykket steg, tårene strirant,
og jeg klarte ikke å si ett ord. Etter en stund fikk jeg roet
meg, og vi hadde en lang og koselig prat.
Den følgende uken ble utrolig hektisk. Det måtte skaffes nye bilder og nytt pass. Visumsøknad måtte fakses til
Trondheim, og alt kom på plass i løpet av en og en halv uke.
Så utsatte kinesiske myndigheter reisen i én måned. Noe
var tydeligvis ikke helt i orden.
Det ble mange telefoner og brev mellom Trondheim og
Kristiansand i tiden fremover.
Turen ble utsatt til 19. mai, men alt sto og falt med at
NRK ikke fikk tillatelse til å filme i Kina. Dagene kom
og gikk, men ingenting hendte. Den 23. mai kom positive
signaler fra Kina, men ennå torde jeg ikke å slippe gleden
løs. Likevel begynte jeg så smått å glede meg og forberede
meg. Jeg håpet så inderlig å finne fars grav. Derfor fikk jeg
Mette Høy, en kollega, til å lage en kjærlighetsbukett av
tørkede blomster. Den ville jeg eventuelt ha med meg og
legge på en dertil egnet plass, helst på kirkegården.
Stadig fikk jeg nye telefoner om avreisedatoer, både 2.
og 5. juni. Utpå dagen den 5. juni kom det en ny telefon.
«Hei, det er Ma. Det blir tur. Dere reiser mandag 9. juni.»
Jeg klarte å notere de praktiske opplysningene, men så
gikk det plutselig opp for meg hva som var i ferd med å skje,
og så haglet tårene. Den siste beskjeden jeg oppfattet, var
at jeg måtte holde meg hjemme fredag, for da ville billetten
bli levert meg på døren.
Fredag 6. juni satt jeg på kjøkkenet med morgenkaffen min. Klokken var 8.25 da Tina (hunden vår) plutselig
begynte å gjø forferdelig. Jeg kikket ut av vinduet, og tro
det eller ei, men der kom det en kineser ned trappen! Han
leverte en konvolutt og forsvant. Det viste seg å være billettene.
Jeg forsøkte å få bakkekontakt før jeg for av sted til
frisøren. Mens jeg satt der, ringte mannen min Frithjof
temmelig panisk og ba meg komme hjem så fort som mulig,
for NRK skulle komme for å filme.
Panikken steg. Hvordan skulle jeg rekke dette? Jeg
kjørte hjemover og prøvde å være rolig. Men da jeg ble
sittende fast i trafikkork i Kjosbukta, holdt det hardt. Vel
hjemme fant jeg frem det jeg trengte til NRK-intervjuet.
Han holdt på i godt og vel to timer.
Reiseruten kom pr. ekspresspost og så utrolig spennende
ut. Til og med dagen før avreisen skrev jeg i dagboken at
jeg hadde nervene under kontroll. Utrolig! Natten før jeg
skulle reise, sov jeg temmelig urolig. Men alt gikk bra helt
til Joachim ringte og skulle ønske farmor god tur. Da brast
demningen, og jeg klarte så vidt å stoppe før drosjen kom.
Turen til Fornebu gikk også greit, likeså møtet med
Tore Strømøy, Harald Eggen (lydmann) og Torstein Lillevik (fotograf), mine tre følgesvenner på turen. Vi skulle
fly via Frankfurt. Kl. 15.15 var vi nede i Tyskland, og så
satt vi på en heller luguber kafé med hver sin øl og ventet
på flyavgang til Kina kl. 17.
Jumbojeten brølte av gårde helt presis. Det var langt fra
fullt, og vi fikk plassert oss greit på hver våre plasser. Det
varte ikke lenge før Tore begynte å intervjue. Jeg husker
jeg sa at det var veldig lite jeg husket fra barneårene, og
mor snakket sjelden eller aldri om tiden der ute. Det skulle
snart vise seg at det var utrolig hva som dukket opp. Det
er underlig med underbevisstheten, der lagres det mer enn
vi aner.
Tore beskriver turen ut på denne måten: «51 år etter at
hun kom hjem til Norge, er AnWei på veg tilbake. Foran
oss ligger en flytur på vel ni timer, den samme reisen som
tok AnWeis mor og far flere måneder. 7800 kilometer gjen-
nom lufta, så skal alt AnWei ble bedt om å glemme, tas
fram igjen. Dette blir en reise både i tid, rom og ikke minst
i følelser og minner.»
Turen gikk utrolig fort, og ved 7-tiden lokal tid fløy vi
inn over Ulan Bator, hovedstaden i Mongolia, og videre
inn over Gobi-ørkenen. Først dukket det opp fjell, senere
endeløse, grønne sletter.
