Hadde jeg i utgangspunktet visst hvor vanskelig dette skulle bli, vet jeg ikke om jeg hadde hatt mot til å begynne.

Men jeg levde i lykkelig uvitenhet, derfor satte jeg i gang.

Jeg startet pent og forsiktig med å skrive til Utenriksdepartementet for å høre hvordan jeg skulle gå frem, men fikk til svar at det hele var nytteløst. Andre hadde prøvd før meg, og Japan var ikke villig til å utbetale noen erstatning. De hadde jo ikke gjort noe galt! Kristian Ottosen og Johan Arthur Johansen, den ene forfatter og den andre tidligere krigsfange, hadde faktisk vært i Japan for å finne ut hvordan vi skulle gå frem. Men også de hadde funnet ut at de ble små mot stormakten Japans rettssystem. Selv alle de alliertes POWs (prisoners of war) kom til kort mot Japan. Japanerne var absolutt ikke villige til å betale noen som helst erstatning.

Jeg prøvde å engasjere pressen ved å brette ut historien min. En av de første som grep tak i dette, var en journalist i Nettavisen. Han kom ned til Kristiansand og fikk en del bakgrunnsstoff av meg, og han undersøkte også i UD. Han studerte dette nøye, og så sa han til meg: «Har du sett at egentlig er det norske myndigheter som avskrev muligheten til erstatning fra Japan? I 1951 sa de at vi som hadde vært i japansk fangenskap, ikke skulle stille noen krav til Japan, og de norske myndighetene skulle selv ta ansvar for sine egne.» Grunnen var at Norge på den tiden prøvde å bygge opp et handelssamarbeid med Japan, og da var det viktig å stå på god fot med dem. Altså, norske myndigheter ved Ap var de som hadde avskrevet erstatning på vegne av oss, og vi var ikke engang spurt. «Hva vil du gjøre med dette?» sa journalisten.

Jeg var nå blitt harm, og nå ville jeg slåss. Nå mente jeg at de som var ansvarlige for dette, også måtte gjøre godt igjen det de hadde gjort. I mellomtiden hadde jeg startet min fangeforening som jeg hadde kalt Østenfangene. Den hadde som formål å fremme krav om krigsskadeerstatning for de nordmenn som hadde sittet i japansk fangenskap i Østen. Det dreide seg opprinnelig om 900-1000 nordmenn.

Jeg fikk kontakt med 10-20 stykker som støttet meg i kravet mot myndighetene. Flere av dem kunne fortelle rystende historier om hvordan de var blitt behandlet i fangenskap og, ikke minst, kampen de kjempet mot myndighetene da de kom hjem. Jeg vet at min mor sendte tiggerbrev til forskjellige instanser med bønn om hjelp, men til ingen nytte.

Stadig var det journalister hjemme hos oss, og om og om igjen fortalte jeg livshistorien min i håp om kanskje å komme videre. Det var ikke lett, og jeg fikk søvnproblemer midt oppi det hele. Mange ganger var jeg fristet til å gi opp.

Men så fikk plutselig Fremskrittspartiet tak i saken og ble interessert. Vidar Kleppe mente at dette var en sak som burde tas opp. Det gjorde han ved å fremlegge et Dokument 8-forslag. Svaret han fikk, kom fra sosialminister Magnhild Meltveit Kleppa. Hun sa at disse fangene, hvis de mente at de hadde lidd overlast, bare kunne søke billighetserstatning.

Dette var som et slag i ansiktet. Flesteparen av disse menneskene var så gamle at de var helt ute av stand til å sende en slik søknad. Så Frp tok heldigvis saken opp igjen, og den ble sendt over til Justiskomiteen. Her skulle justisminister Hanne Harlem viderebehandle saken. Langt om lenge kom de frem til at de gjenlevende skulle få 100 000 hver. De som var gått bort (de fleste), skulle ikke få noe, heller ikke de etterlatte. Dette ble et nytt slag i ansiktet, og vi måtte igjen engasjere oss og lage ny aksjon.

Denne gangen fikk vi hjelp av Bentein Baardson, som startet en gruppe av «2. generasjons fanger», altså barn av fanger. Han brukte alle sine kontakter, og saken kom på nytt opp i Stortinget. Arthur Johansen var harm da han ringte meg en dag. Han sa at hvis det ble slik at bare de gjenlevende skulle få erstatning, ville han ta sine 100 000 og fordele dem i 900 konvolutter, og så levere på Stortinget og be dem gi beløpet til alle fangene. Vi må stå sammen for våre avdøde medfanger, sa han, og jeg var enig. Vi kunne ikke gi oss på det.

Vi var i flere møter på Stortinget, bl.a. med lunsj i Stortingsrestauranten sammen med Vidar Kleppe, Frp, og Finn Kristian Marthinsen, Krf. De tok saken opp igjen i Justiskomiteen, og endelig kom resultatet vi hadde ventet på. Det kom like før jul i 2001. Av alle steder sto jeg i kassakø da mobiltelefonen ringte. Gledesstrålende kunne Marthinsen fortelle at et enstemmig Storting hadde bestemt at alle Japanfangene, eller de etterlatte, skulle få 100.000 i erstatning. Kampen var ført til ende, og vi hadde endelig lykkes. For en glede! Men tenk så lenge vi hadde ventet — 56 år etter krigen. Fire års intens kamp var kronet med hell.