Jeg satt i flyet og kjente på følelsene mine. Hva slags reaksjon ville jeg få? Hvor kaotiske og sterke ville reaksjonene mine bli? Jeg satt faktisk og var redd for mine egne følelser.

Ca. klokken halv ni landet vi på Beijing flyplass, og vi ble tatt imot av vår kinesiske guide Tian Li, eller Lily, som vi straks kalte henne. Hun vinket til oss med norsk flagg og et skilt hvor det sto Tore på sporet. Like bak henne sto en alvorlig mann. Han viste seg å være utsending fra ministeriet for radio, film og fjernsyn, og han skulle være med oss på hele reisen. Han het mister Lee.

Ute var det kjempevarmt — tidlig morgen og allerede nærmere 30° C. Lily ledet oss gjennom terminalbygget og bort til en gammel buss. Vi fikk plassert oss i den, og så gikk turen inn til sentrum. Siden det var så tidlig på dagen, var ikke hotellrommene våre ferdig ennå — så vi måtte bare finne på noe mens vi ventet.

Jinlun hotell var et luksushotell, og jeg fant fort fram til en kiosk som solgte kort og en bankluke som vekslet penger.

Jeg handlet litt til klokken ble halv elleve og vi kunne ta oss en hvil. Det trengtes, for jeg hadde sovet bare én time på hele flyturen og var ganske sliten. Vi var blitt enige om å treffes om et par timer for så å ta en tur til Den forbudte by. Det var virkelig et utrolig sted — storslagent og fantastisk. For et merkelig liv de må ha levd der innestengt bak murene i et palass som besto av 9999 rom.

Tore prøvde å stille meg noen spørsmål mens vi ruslet her inne, men det var ikke lett. Jeg kan huske han sa: «Vi kan ennå snu og dra hjem igjen.» Men jeg mente at hadde jeg først kommet så langt, så skulle jeg iallfall ikke snu! Kvelden avsluttet vi på en liten kafé i en bakgate ved hotellet. Vi spiste sursøt svinefilet og drakk kaldt øl. Det smakte riktig godt.

Den natten tok jeg virkelig igjen det forsømte og sov i 12 timer. Frokosten var eventyrlig. Ute var det 32 grader, og Tore var allerede tidlig på jakt etter penger. Han hadde funnet ut at de hadde forregnet seg og fått med altfor lite penger. Første store utgiftspost som ingen visste om, var nemlig Mr. Lee, som skulle ha 18.000 yuan for filmtillatelse i China. (1 yuan = ca. 1 krone). Planen for denne dagen var besøk på Den kinesiske mur.

Vi kjørte først et par timer med buss ut på landet, mot fjellene i nord. Så bar det til fots et lite stykke. Vi fikk tilbud om bærestol, men avslo. Så kom vi opp til gondolheisen.

Tankene mine gikk til mor som hadde tatt samme turen for 60 år siden. Hun fikk nok ikke tilbud verken om bærestol eller gondolheis — hun måtte nok gå på sine ben. Enda mer imponert var jeg da jeg tenkte på at hun var gravid på den turen. Så høyt og bratt i en sånn tilstand! Litt av en prestasjon.

Muren var også et fantastisk byggverk. Den var mellom 6 og 11 meter høy og bred som en gate. Med regelmessige mellomrom måtte vi passere et tårn. Noen steder gikk det trapper ned til porter hvor man kunne gå ut. Varmen var helt utrolig. Heldigvis hadde vi vann med oss, men jeg svettet enormt. All væske kom ut som svette, så jeg følte ingen trang til å tisse, heldigvis!

Vi møtte tre—fire svensker og et dansk dameselskap som hadde feiret en 40-årsdag. For en artig idé! Skulle gjerne feiret 70-årsdagen min med champagneparty på Muren.

Noe å tenke på!

Muren slynget seg over de høyeste toppene så langt som øynene kunne se. Som Tore sa: «Imponerende er nok bare fornavnet!»

Etter middag på hotellet stupte vi til sengs. Vi skulle opp klokken fem neste dag for å reise til Weifang klokken seks.

Da jeg hadde lagt meg denne kvelden, lå jeg og tenkte på det jeg hadde sagt på flyet at jeg ikke husket noe. Nå strømmet det på med minner. For eksempel synet av eslene langs veien fikk meg til å huske at vi hadde brukt masse forskjellige fremkomstmidler — esler, kjerre, richshaw (sykkeldrosje), trillebår og lastebil.
Mange rare tanker surret rundt i hodet mitt. Mor fortalte visst mer enn jeg har tenkt over likevel. En gang fortalte hun at hun måtte ut på et jorde for å gjøre sitt fornødne.

Hun var bare så vidt ferdig da hun så en bonde komme løpende med en spade for å ta vare på den verdifulle og ferske dritten!

I bussen på tilbaketuren til byen hørte jeg at Tore snakket med en eller annen prest. Han fortalte meg ikke hva det dreide seg om da, men kanskje det kunne ha noe med fars grav å gjøre.

Tidlig torsdag morgen sto vi utenfor hotellet før klokken seks og ventet på bussen for å kjøre til flyplassen. Lily kom, men vi ventet forgjeves på bussen og Mr. Lee. Klokken var neste halv syv før han kom, og da kom han uten bussen. I full fart fikk vi tak i et par drosjer, og heldigvis var det lite trafikk så tidlig på morgenen, for vi kjørte i 150 km i timen, og det var ganske nifst.

På flyplassen passerte vi diverse sikkerhetssystemer og viste passet to—tre ganger før vi sank ned på et sete ved utgangen. Spenning i hverdagen kalles dette. Ja, ja, vi rakk det i alle fall. Klokken åtte var vi vel om bord og fikk servert helt ferske aviser og en varm, fuktig frottéklut. Det føltes godt!

På flyplassbussen kom Lily i prat med tre menn. De var alle fra Weifang, og den eldste kunne huske at det hadde vært en fangeleir der under krigen. Altså var vi på rett spor.

Da vi gikk ned flytrappen på Weifang flyplass, kom tårene silende. Tenk, nå var jeg tilbake. Tankene ble så altfor mange. Inni ankomsthallen møtte vi væpnede vakter, da ble det virkelig for sterkt. Tore virket bekymret og prøvde å stille meg noen spørsmål, men det var helt umulig for meg å svare — klumpen i halsen var for stor. Tore lurte på om jeg ønsket å snu, men selvfølgelig gjorde jeg ikke det.

På veien til hotellet så vi bønder som tørket kornet sitt på asfalten. Det var ikke lov, men veldig praktisk.

Hotellet vi kom til, var virkelig luksuspreget og lå midt inni et slags Disneyworld. I hallen var det anlagt kunstig fossefall, og lange draker hang oppunder taket. Masse kunstige blomster gjorde inntrykket fullkomment. Dette var sannelig litt av en kontrast til det jeg forlot i 1945.

Lunsj en denne dagen var et kapittel for seg. Midt på bordet var det en dreibar skive, og oppå den var der all verdens retter: Kjøtt, fisk, revne gulrøtter, agurk og bønner. Så var det bare å sette i gang med pinnene. Det var et deilig måltid.

Plutselig kom tanken på hva som lå foran meg, og det plaget meg. Knærne skalv, hjertet dunket og fingrene var iskalde, til tross for at utetemperaturen holdt 34 grader.

Etter lunsj kom stunden jeg hadde gledet og gruet meg for. Nå gikk turen til Weihsien camp.

Vi ruslet litt rundt. Tore skildrer hvordan vi opplevde det: «Bare to av bygningene fra leiren er bevart, men vi finner både appellplassen og litt av muren rundt. Her var det altså Inger Danielsen og datteren AnWei tilbrakte to år i fangenskap. Dette møtet er hardt for AnWei. Tårene får trille fritt. Hun prøver å gå inn i et av husene, men kommer fort tilbake. Jeg blir stående i steiksola og holder rundt henne. Det hun går gjennom av følelser nå kan bare de som har opplevd noe lignende forstå. Nå brister demningen.

Minnene hun før har forsøkt å fortrenge, kommer tilbake for fullt.

Det var her hun så en gutt bli drept på det elektriske gjerdet idet han skulle hente en tøyball. Det var her de japanske soldatene tvang henne til å stå oppstilt i timevis.

Det var her de truet henne med våpen og hunder dersom hun ikke gjorde som de befalte. Det var her hun klødde seg til blods på grunn av lus. En liten pike bare tre år gammel.

Hvorfor? Hvorfor? Hvorfor?» spør Tore.

Her var bygget en skole for ungdom på stedet, så vi møtte mange ungdommer. Vi ble invitert inn til rektor, og han viste meg fangelistene. Jeg fant mange kjente navn: Reichelt, Nordmo, Torjesen og Helsby. Det var underlig.

Under hele oppholdet i fangeleiren hadde mor og jeg et norsk flagg som alltid sto fremme. Dette flagget overrakte jeg nå til rektor. Han tok imot det og sa han ville sette det i minnerommet sammen med alle de andre minnene.

Etter dette gikk vi en tur til minnerommet. Det mest interessante der var et stort kart med forklaringer. Det ga meg en del input. Like utenfor minnerommet fikk jeg et sterkt møte med en mur. Det var både vondt og godt å stryke på steinene. Masse følelser løsnet.

Vi tok en tur bort på appellplassen, det var nå skolens idrettsplass. Her fortalte jeg Tore et par episoder som jeg husket. Men hvor var det store sykehuset? Vi fikk vite at det lå på den andre siden av gjerdet, men vi måtte ha med oss kjentmann. En eller annen fikk tak i sykehusdirektøren, og i motsetning til rektoren var dette en som kjente historien. Han viste oss restene av boligbrakkene våre, og så sykehuset. Det var temmelig forfallent, men det skulle restaureres, fortalte han.

Her fant jeg «trappen min». Her fikk jeg lov å sette meg ned og la minnene strømme på. Så merkelig liten trappen var blitt — eller kanskje var det jeg som var blitt stor? Underlig var det iallfall.

På dette området var det nå blitt barnehage. Navnet var Childrens Paradise, av alle ting. Litt av et paradoks. Om kvelden var vi invitert ut til middag. Til stede var Mr. Lee, den lokale guiden Mr. Leo, den lokale kommunetoppen, vår sjåfør — som vi hadde døpt Ørjan på grunn av de underlige øreflippene hans! —, Lily og oss fire. Vi ble betraktet som veldig betydningsfulle gjester, jeg i særdeleshet, og derfor fikk vi servert sjømat, noe som var uvanlig og fin mat i denne egnen. Det var for eksempel flere retter av blekksprut, hel fisk, innbakt fisk, friterte reker, og diverse grønnsakretter. Det var minst 20-25 forskjellige retter. Vi fikk en lokal drikk som det ble skålt i. Den var sterk som døden og smakte pyton. Men en må jo følge lokale skikker.

Heldigvis fikk vi godt øl å svelge ned med. Som gave fra byen fikk vi hver vår drake. Byen Weifang er kjent for sine internasjonale drakefestivaler.

Jeg har forresten helt glemt å fortelle at vi besøkte et drakemuseum. Fantastiske draker var utstilt. Det må være litt av et syn når luften over byen er full av disse drakene.

Denne kvelden besøkte vi også et gatemarked. Det var et yrende folkeliv, og vi oppdaget at karaoke var folkeforlystelse nummer én. Det foregikk overalt. Folk snudde seg, stoppet opp og glodde hemningsløst når jeg ruslet bortover gaten. En så stor lys dame og ikke minst mitt grå, krøllete hår vakte enorm oppsikt.

Jeg sov ganske godt denne natten. Men Tores ord da vi møttes til frokost, fortalte meg at jeg nok bar preg av det jeg hadde vært igjennom:
«Du ser ut som du ikke har det så godt i dag — hva vil du vi skal gjøre i dag?»

Jeg spurte om vi kunne ta en tur ut til sykehuset igjen.

Det hadde vært godt å sitte der uten det lange følget av offentlige personer og andre høye herrer. Bare meg, stillheten og minnene mine!

«Selvfølgelig,» sa Tore, «det må vi kunne ordne.»

Så noe senere på dagen, etter en enkel lunsj (bare 9-10 retter), kjørte vi ut mot sykehuset. Men denne gangen kom vi inn fra motsatt retning, og da, da falt plutselig brikkene på plass. Vi kom inn den porten som i vel tre år var mitt livs store skrekk. Bakken ned til porten var der — alt stemte.

Så fikk jeg lov til å krype på plass på sykehustrappa.

Trappa jeg gikk så mange ganger. Der fikk jeg igjen lov å være Lillegull som gråt ut så ufattelig mye vondt. Det tar nok tid å bli ferdig med det. (TTT, Ting tar tid.)

Men jeg satt og lot tankene komme mens tårene rant.

Det ga fred i sjelen. Nok en gang fikk jeg kjenne at tårene virker som balsam på et såret sinn. Nydelig. Dette var stort og vanskelig å fatte.

Dette besøket ga meg nytt mot til å fortsette turen, hva nå enn som måtte møte oss.

Etter dette var vi en liten rusletur i byen, samt en liten tur med richshaw. I den vanvittige trafikken var turen rett og slett livsfarlig. Men det var artig å ha prøvd.

Ved begynnelsen av handlegaten sto et ektepar og solgte noe underlig. Jeg spurte Mr. Leo hva det var, og fikk til forklaring at det var en lokal rett som ble spist til ære for en berømt lokal poet som i sin tid tok sitt eget liv. Mr. Leo kjøpte to av disse til meg. Jeg tok dem med til hotellrommet, fotograferte dem, undersøkte dem, smakte så vidt og kastet dem i søppelbøtta. Jeg var redd for å få diaré. De besto av kokt ris og dadler pakket inn i bananblader.

Middagen denne kvelden ble spist i hotellets restaurant, mens vi så på Fashion show sammen med Ørjan og de andre fra Weifang. De skulle både bo og spise på hotellet på vår bekostning, selv om de hadde hjemmet sitt i byen. Ja, ja, snakk om å ordne seg. Tore begynte visst å bli vant til å måtte betale for alt mulig.

Da jeg kom opp på rommet mitt denne kvelden, lå det beskjed til meg at «Your husband has called — please call back». Selvfølgelig prøvde jeg nok en gang å ringe hjem til Frithjof, men som alle de andre gangene kom det bare pip, pip. Jeg durte ned i resepsjonen, men ble sendt videre til «business center» for å få hjelp. Her var det heller ingen hjelp å få — engelskkunnskapene var sparsomme. Hun klarte likevel å fremskaffe en mann som iallfall kunne noen ord på engelsk. Ved hans hjelp oppnådde jeg kontakt, men dessverre bare mobilsvar. Jeg la igjen en lang beskjed og ba ham ringe tilbake. Jeg rakk så vidt opp til niende etasje til rommet mitt før telefonen ringte. Å, så godt det var å høre stemmen hans og at han savnet meg. Han ble veldig glad da jeg kunne fortelle at vi kom hjem en dag tidligere.

Etter denne samtalen bestemte jeg meg for å ta et varmt skumbad. At vannet var brunt og at det så mest ut som gytjebad, spilte ingen rolle. Deilig var det likevel. Sov deilig etterpå.

Neste morgen våknet jeg til nok en dag med strålende sol. Kalenderen viste 14. juni, og det var min 57-årsdag.

Huttetu! Ja, ja, trøsten var at Frithjof hadde sagt at det var en fin alder.

Etter en deilig frokost kjørte vi motorveien til Jinan, en kjøretur på ca. to og en halv time. Vi skulle til en flyplass for så å dra videre sydover. Utrolige avstander! Jeg måtte tenke på at mor og far dro disse avstandene til fots for 60 år siden.

Ute på åkrene høstet bøndene korn i det fine været.

Jinan — byen vi skulle til — var provinshovedstad. Weifang var bare en liten by med 1,8 millioner innbyggere. På veien passerte vi ganske mange lastebiler som hadde fått motorstopp. Mest morsomt var det å se motorkassa åpen og en eller to mann som vaglet seg på huk oppå kanten, mens de rotet nedi motoren. Folk satt forresten på huk overalt, enten det var på toget, på fortauet eller ute på jordet. Jeg husker forresten at jeg som barn alltid satte meg på huk når jeg måtte hvile!

Landskapet vi kjørte igjennom, var helt annerledes enn omkring Beijing. Der var det høye fjell og dype daler, her var det helt flatt og uendelige jorder så langt man kunne se i tåkedisen.

Etter at vi hadde kjørt en og en halv time, begynte naturen å forandre seg. Da så vi flate jorder, små hus og høye fjell.

Da vi sto på flyplassen i Jinan og ventet, kom Torstein med noen colabokser, og jeg ble behørig gratulert med dagen. Vi klemte og skålte i cola — det var virkelig morsomt.

At kineserne oppfattet hva som foregikk, ante jeg ikke, men jeg skulle oppdage det senere. Det får jeg fortelle senere.

Her må vi ta ting i riktig rekkefølge!

Reisen fra Jinan med Shandong Airlines tok ca. 50 minutter. Vi fløy med et lite propellfly med plass til 36 personer. Vi fikk servert lunsj om bord — et underlig sammensatt måltid. Aner ikke hva det var, men det smakte bra. Kaffen — servert med melk og sukker — var kjempegod.

Landingen var en ganske nifs opplevelse, men vi kom oss da vel ned. Flyplassen var bitte liten. Da vi kom inn i ankomsthallen, sto folk og glante med store øyne og halvåpen munn. Grunnen skjønte vi da vi ble tatt imot av to høytidelige menn med stresskoffert. Den ene var en av toppene i China Central Television og den andre en lokal politisk høyhet.

Bilene som sto og ventet på oss, var store, sorte og blankpolerte. Den ene var en stor Toyota, den andre en lokal bil med navnet Red Flag. Foran oss hadde vi nå en tur på tre og en halv time. Men før vi kom i gang, må jeg fortelle om mitt møte med sanitæranlegget på flyplassen. Jeg fikk forklart veien til washing-room. Der fant jeg to gammeldagse sinkkummer med kaldtvannsspring. WC var to avlukker uten dør og med én meter høye vegger rundt, og det besto av et hull i gulvet. Sannelig godt at jeg bare måtte tisse.

Umulig å sitte på huk og på utstilling, og få til noe annet!

Så bar det ut i bilene. Disse var utstyrt med diverse typer horn og sirener som ble flittig brukt hvis noen var trege med å komme seg unna. Sjåføren kjørte helt vilt, han passerte like gjerne på venstre som på høyre side. På motorveien gikk det jevnt i 150 km i timen, mens vi somlet i ca. 100 km i timen på tett trafikkerte, lokale veier.

Nå var vi så langt ute på landet at vi ventet å finne et landsens pensjonat hvor vi kunne overnatte. Men nei, et ,nytt hotell ventet oss. Riktignok var det en del diskusjon da vi ankom. Hva det dreide seg om, ante jeg ikke, men Tore måtte betale en stor sum i depositum i resepsjonen, og de ville ha enda mer. Han prøvde å finne ut hvorfor. Da fikk han vite at betjeningen rett og slett var livredde for at vi skulle ringe utenlandssamtaler fra romtelefonene. Da ba Tore dem fjerne telefonene fra rommene og sa at vi ikke hadde noen planer om å ringe utlandet. Så var plutselig alt i orden, og vi slapp depositum.

Vi satt nede i baren mens vi ventet på at alt dette skulle ordne seg. Vi prøvde å få tak i noe øl, men da det kom, holdt det ca. 20 grader. Vi prøvde å forklare kaldt øl, men han skjønte ikke hva vi mente, for i Kina skal man ikke drikke noe kaldt hvis det er varmt ute. Men for å tilfredsstille disse merkelige utlendingene kom han med en bøtte med isbiter.

For første gang drakk vi øl med isbiter i. Ikke det beste vi hadde smakt, men det gjorde godt i varmen.

Myndighetene inviterte oss til middag klokken 19. Tore hadde som vanlig med seg gaver til de offisielle myndighetene. Mange i Kina går nok rundt med gule Tore T-skjorter.

Middagen ble servert i et lokale ved siden av hotellet. Her var det dekket til åtte omkring et rundt bord. Vi ble ønsket velkommen, jeg spesielt.

Jeg fikk vite at sjefen hadde ringt fra bilen til hotellet og fortalt at jeg hadde fødselsdag denne dagen. Dermed gikk lyset, og inn kom servitrisen med en svær kake med seks lys på. Den var lekkert pyntet, og jeg måtte forsyne meg ved hjelp av en diger machete-kniv, etter at jeg hadde blåst ut lysene. Så reiste de seg og sang fødselsdagssangen for meg på engelsk og kinesisk. Deretter var det gaveoverrekkelser.

Av Tore og resten av gjengen fikk jeg en silketrukket eske med 12 nydelige porselensskåler. De hadde alle de kinesiske tegnene for hvilket år man er født. Jeg er som kjent drake.

Tore = mus, Harald = geit og Torstein = slange.

Så kunne vi endelig begynne å spise. Det var utrolig mye godt — jeg kom ut av tellingen ved 29 retter, men enda var det ikke slutt. Etter maten tok jeg imot en røyk for selskaps skyld og fikk vite at den var lokalt produsert for eksport.

En av oppvarterne ble sendt ut for å hente to pakker røyk som også skulle være gave til meg i anledning dagen.

Jeg forklarte visst ikke hvorfor det var seks lys på kaken, jeg fylte jo tross alt 57 år. Men jeg fikk forklaringen. De hadde nemlig funnet ut at det var min sjette fødselsdag i Kina. Morsomt!

Den siste retten vi fikk, var en slags kraftsuppe med nudler. Den var også laget spesielt for meg. Skikken er slik i Kina at en mor koker nudler til sine barn. Med det ønsker hun dem et langt liv.

Vi var nå blitt så flinke til å spise med pinner at vi klarte både nøtter, kokt fisk, grønnsaker og spagetti.

For en fantastisk fødselsdag — den kommer jeg aldri til å glemme.

Etter en lang og innholdsrik dag smakte det godt med søvn.

Selv om tanken på morgendagen skremte meg litt, var det jo spennende. Ville vi finne damen som husket, og ville vi finne kirkegården?

Tidlig neste morgen våknet jeg og gikk ut en tur. Utenfor hotellet sto alle de ansatte oppstilt på geledd, mens en overordnet bablet i vei. Jeg tok meg en rusletur, og da jeg kom tilbake, sto de der fremdeles på samme måte. Endelig var visst alle instruksene gitt, og de marsjerte av sted i en lang rekke.

Etter frokost skulle det gjøres opp før avreise. Men det tok vanvittig lang tid. Vi fikk vite at noe manglet i en av minibarene på et av rommene. Ingen av oss norske hadde tatt noe, men endelig fant de ut at en av sjåførene hadde tatt en øl uten å si ifra. Ting ble gjort opp, og så var vi klare til å dra videre.

Jeg var urolig med tanke på hva vi ville finne denne dagen. Vi visste at vi skulle kjøre om lag en halv time videre sørover. Trafikken var stor og veiene smale, men farten var likevel utrolig høy.

Tore skriver om hva han observerte: «Det er merkbart stillere i bilen i dag. Ute på vegene er folk på beina allerede, og det kryr av folk og kjøretøyer. Jeg ser at AnWei har det tøft. Hun tørker en tåre av og til i skjul. Kan dette være bra for henne? Jo, har hun sagt seg selv. Dette er eneste måten å få bearbeidet alt som har presset på så lenge. Nå er det ikke snakk om å stoppe. Men denne morgenen sier hun ikke så mye.»

Vel fremme i Queshan ble vi ønsket velkommen av byens høye herrer, mens byens befolkning stimlet sammen for å glo. Vi ble ført opp i en konferansesal med et digert bord. Her sto det kalde vannflasker og frukt, bananer og fersken.

Her fikk vi høre at de hadde funnet to som husket kirkegården for utlendinger. Den ene var en mann som husket stedet fra han var barn. Han hadde tegnet tre nydelige tegninger til meg: bilder av kirkegården, kirken og gravplassen. Det å se ham peke ut en av gravene og si det var fars, var stort og en sterk opplevelse. Tårene haglet. Vi fikk vite at den gamle damen også skulle komme. Hun var i kirken til gudstjeneste og skulle komme til gravplassen etterpå.

Så dro vi videre inn i landsbyen. Folk glante på oss. Jeg tror det var første gang de så utlendinger. Nå hadde vi også kinesisk tv på slep. Lily var blitt intervjuet da vi satt inne og hadde fortalt hele min historie. Bilene kjørte så langt veien gikk, og så gikk vi resten. De lokale fortalte at den gamle damen bodde i et bygg som i 1940 hadde vært nurses home, og sykehuset var rett over gårdsplassen.

Så sto vi der og ventet. Plutselig kom en bil kjørende.

Den stoppet, og ut kom en meget gammel, hvithåret dame med stokk. Mon tro om hun kunne huske noe som helst, hun så jo utgammel ut! Ja, ja. Vi gikk bort og hilste på henne. Tolken fortalte at hun het Zhang Jingxiu og var 88 år gammel. Hun så rett på meg med et overraskende klart blikk, ansiktet lyste opp, og via to tolker fortalte hun at jeg liknet på min mor. Hun fikk se bildet av mor og meg og nikket gjenkjennende. Hun fortalte at hun husket den dagen min far var blitt brakt inn på sykehuset. Hun hadde vært operasjonssykepleier den gangen. Hun husket at han hadde skuddsår i hodet og i magen, og livet sto ikke til å redde.

Så pekte hun med stokken opp i bakken, og vi ruslet sakte oppover. I følget vårt var det nå en hel delegasjon: et norsk og et kinesisk tv-team, delegater fra kommuniststyret og fra kommunestyret.

Litt oppi bakken stoppet damen, pekte med stokken og sa:
«Her er han gravlagt — han ligger mot øst. Her er hodet.

Han ligger så dypt at selv om det har stått et hus oppå her, er han aldri blitt gravd opp. Han ligger der ennå.»

en benk å sitte på — hørte vi plutselig lyden av salmesang fra kirken like ved — det lød som englesang og var utrolig vakkert.

Vi satt lenge og holdt omkring hverandre, og hun lyste Guds velsignelse over meg.

Mens vi satt der, fortalte hun at under begravelsen hadde mor holdt en vakker tale. Hun husket at mor hadde stått der med et lite barn på armen. Det barnet var altså meg.

Det forundret meg hvor sterk mor må ha vært. Utrolig!

Tore skildrer hendelsen på denne måten: «AnWei kneler ned i vegkanten. Sin fars grav. Det er en grusveg, noen steiner og et tre. Men like fullt, her hviler Gerhard Danielsen. Mannen som ofret sitt eget liv for at datteren skulle Jeg satte meg på huk der i grøftekanten, og mens jeg hulket, la jeg ned kjærlighetsbuketten jeg hadde med. Jeg la den akkurat der hun hadde sagt at hodet var plassert.

Den gamle damen tok på meg og sa: «Du skal ikke være så lei deg, for din far er i himmelen nå.»

Mens vi satt der og holdt om hverandre — vi hadde fått få leve. Større offer kan ikke noe menneske gjøre. Nå legger datteren ned et blomsterhjerte på grusen over faren.

Faren hun aldri fikk lære å kjenne. Målet er nådd, AnWei har funnet svarene. Siste bit i puslespillet som har plaget henne hele livet, er lagt.

Rundt oss samler det seg mange mennesker. Alle skjønner at det her er snakk om noe alvorlig. Den gamle kvinnen begynner å gråte hun også. — Jeg blir så trist fordi du er trist, sier hun til AnWei. I en times tid er vi her.»

Så forsto jeg at den gamle damen begynte å bli trett, og jeg var redd dette skulle bli for mye for henne. Jeg plukket opp buketten og ga den til henne. Hun ble veldig glad for den, men sa at hvis jeg ville ha den tilbake, kunne jeg få den.

Heldigvis insisterte jeg på at hun skulle ta den med. Hun så veldig takknemlig ut.

Ja, en ting til fortalte hun meg. Hun så på de store sypressene som sto like i nærheten, og sa at de trærne hadde stått der også i 1940. Da var de på størrelse med det som nå sto ved graven.

Etter at hun hadde dratt sin vei, gikk jeg og plukket en kvist for å ha med hjem. Selv nå, mange år etter, henger den på veggen. Det er et lite minne fra et stort øyeblikk.

Tenk at jeg skulle få oppleve dette! Hjertet mitt var fylt av en underlig fred. Den siste biten i puslespillet var falt på plass. Jeg var hel.

For en fantastisk dag! Etter lunsj på kommunehuset reiste vi tilbake til Zhengzhow og ble innkvartert på nok et luksushotell. Jeg sov som et barn denne natten og kunne gjerne sovet lenger, da vekkeklokken kimte klokken seks.

Ute våknet byen til liv, men inne på hotellet var det ikke mulig å få noe mat. Frokosten denne dagen ble en tyggis!

Så var det å fly tilbake til Beijing igjen. Her var vi turister igjen resten av dagen, med besøk i Friendship store, silkemarkedet og Den himmelske freds plass.

Vel tilbake fra silkemarkedet fant jeg ut at jeg trengte en ny bag, jeg hadde ikke plass i kofferten. Jeg hadde kjøpt fem pandabjørner til barnebarna, 13 t-skjorter, to tekrus, to draker, morgenkåpe, fire silkeskjorter, kjole, silkestoff og tre silkejumpere.

Nå gledet jeg meg veldig til å komme hjem og leke julenisse. Prisene i Kina var jo helt eventyrlig lave.

Den siste kvelden i Kina gikk vi på stamkafeen vår og spiste sursøt svinefilet og ris. Det smakte himmelsk.

Neste morgen var det å stå opp kl. 5.30. Flyet skulle gå 9.15, og vi hadde lang vei hjem, helt til den andre siden av kloden. Det skulle bli godt å komme hjem. Jeg hadde masse å fortelle, for jeg hadde hatt noen fantastiske dager og opplevd så utrolig mye.

Vi ankom København, og billetten min ble omgjort til Maersk og direkte til Kjevik.

Vel hjemme på Kjevik ble jeg møtt av Frithjof og min datter Inger Synnøve, som ønsket meg velkommen hjem.

Inger Synnøve hadde store nyheter til meg. Hun fortalte at jeg skulle bli mormor.

Det ble for sterkt for meg, følelsene tok helt overhånd, og jeg rømte ned på WC under påskudd av at jeg skulle tisse.

Jeg tålte ikke flere påkjenninger nå. Dette hadde vært en utrolig tur og livet hadde fått en ny dimensjon.

Tore skriver i boka si: «AnWei fikk en sommer hun aldri glemmer. Da hun var med under innspillingen av studiodelen av 'Tore på sporet' i Trondheim, fortalte hun at hun hadde fått en fred hun aldri før hadde opplevd. Turen hadde gjort henne veldig godt ... Over 1 145 000 mennesker så AnWeis reise tilbake til Kina. Kanskje også de lærte noe?»

Enda en ny opplevelse ventet meg. For under sending i Trondheim hadde Tore fått tak i Sandra (min hjertevenninne) og hennes mann, som ble med hjem til Kristiansand etterpå. Fantastisk. Vi mimret og gråt og sang. Det gjorde så godt.